I dag starter flere hundre tusen elever på videregående skole rundt om i landet. Sammen med Kristin Halvorsen skal jeg møte noen av dem på Fyrstikkalleèn skole i Oslo. Mitt viktigste budskap til de som begynner på et nytt skoleår er selvsagt å ønske velkommen til skolestart. Til et nytt skoleår er det alltid knyttet masse forventning og spenning. Jeg er opptatt av at møtet med skolen er et godt møte for alle.

Mitt andre budskap på denne dagen er bekymringen for det høye frafallet i videregående skole. En av tre fullfører ikke videregående skole. Det er alvorlig. Det er de som møter opp på skolen i dag som er våre framtidige helsearbeidere, ingeniører og lærere. Vi har mange oppgaver som skal løses i landet vårt. Da trenger vi de kloke hoder og de varme hender. Om noen få år er det dagens skoleelever som skal gjøre dette. Da trenger vi at den generasjonen som stiller med skolesekk i dag, stiller med kunnskap og kompetanse om noen år.

Uten utdannelse er det lett å stå uten valg. Vi vet at det er færre alternativer for de som ikke har utdannelse. Det er få jobber igjen som ikke krever at du kan bruke et dataprogram, forstår engelsk eller kan regne. Det er lettere å få jobb hvis du har en utdanning og det er mindre sjanse for at du mister jobben.

Derfor bekymrer denne statistikken meg voldsomt. En av tre er mange. Om dere tenker på elevene i en klasse og begynner å telle, blir dramatikken i tallet synlig. Det vi som styrer som har ansvar for å sørge for skoleplasser. Det er vår jobb å sørge for at alle elever skal gå på skoler som er i god stand og som bidrar til gode læringsmiljøer. Det er vår jobb å sørge for at dere har gode læremidler og at det er nok lærere og dyktige lærere. Og det er vår jobb å sørge for trygge og gode skolemiljøer. Å sikre at ingen skal frykte for mobbing, trakassering eller diskriminering.

Jeg kan love at vi skal gjøre alt vi kan for at de som går på skolen skal møte en best mulig skolehverdag. I dag presenterte kunnskapsminister Kristin Halvorsen og jeg den nye satsningen for å få flere til å fullføre, ”Ny GIV” (Gjennomføring i videregående opplæring). Det er et startskudd for en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen. Vi er allerede i gang med samarbeid med fylkene, og vi vil også ha systematisk samarbeid med politisk ansvarlige i alle fylker. Alle gode krefter lokalt og nasjonalt må nå dra i samme retning.

Men forpliktelsene og ansvaret kan ikke bare gå en vei. Derfor kommer jeg til å si i talen min til elevene i dag at de og har et ansvar. At de har ansvar for å bruke mulighetene som gis, for å ta i bruk talentene. At det er deres ansvar å ta vare på sjansene sine – å ikke sløse bort valg for framtiden. Derfor er mitt viktigste budskap i dag: Bryt statistikken! Kristin Halvorsen og jeg og resten av regjeringen vil gjøre det vi kan for at flere fullfører, men til syvende og sist er det den enkelte elev som hver dag må gjøre valget om å stå opp og gå på skolen og gjøre en innsats.

Jeg husker min første skoledag på barneskolen. Jeg husker jeg gledet meg veldig, hadde på fine klær og leide faren min. For sånn er den dagen: Når vi begynner på skolen i første klasse er det med glede og spenning. Vi må bli enda bedre til å ta vare på den spenningen, gleden og forventningen seksåringene møter skolen med. Av og til er det krevende. For skolen er utfordrende. Vi får ikke til alt. Vi kan stå fast. Ingen er født gode og ingen blir gode uten å jobbe for det – enten det er å bli proff fotballspiller, dataspillutvikler eller journalist. Jeg slet med matte og det tok tid før jeg lærte å lese. Men for å si det sånn: Jeg hadde ikke hatt den jobben jeg har i dag om jeg ikke hadde jobbet med å lære også det jeg synes var vanskelig. Og om jeg ikke hadde hatt gode lærere som hjalp meg underveis.

Derfor har jeg tenkt å si i talen min til elevene i dag: Jeg håper dere møter en skoledag som inspirerer dere. Jeg håper dere har lærere som ser evnene deres. Jeg håper dere velger å møte utfordringene.

Arbeiderpartiet opplever nå flere dårlige meningsmålinger. Dette tar jeg alvorlig. Målingene bekrefter og forsterker bildet fra i sommer med lav oppslutning for partiet.

Vi har snudd dårlige meningsmålinger før, og vi skal gjøre det igjen. I lengden er jeg trygg på at velgerne på ny vil slutte opp om regjeringens arbeid for mer rettferdighet og fellesskap. Våre hovedoppgaver er å sikre arbeid til alle og den laveste ledigheten i Europa, og å prioritere utbyggingen av eldreomsorg og en god skole fremfor usosiale skattekutt.

Vår regjering har hvert år presentert hvordan vi har fulgt opp Soria Moria-målene gjennom egne resultatrapporter (Se www.fellesskap.org). Vi har fått på plass store og viktige seire, fra full barnehagedekning, sterk økning i sysselsettingen, mange tusen flere ansatte i pleie og omsorg og til historisk satsing på vei og jernbane.

Det er godt å bo i Norge. Vår måte å skape, dele og leve på gjør at de fleste av oss har det bra. Regjeringen kan med rette være stolte av det vi har fått til. Men de siste målingene viser at vi ikke kan hvile oss på det vi har gjort. Vi må fortsette arbeidet.

Mye kan bli bedre, og regjeringen deler folks utålmodighet. For mange elever har problemer med lesing og regning. Ikke alle får den behandlingen de trenger i helsevesenet. Noen eldre får ikke den omsorgen de fortjener. Vi vil løse disse oppgavene på samme måte som Norge har blitt et godt land å bo i: Med mer fellesskap og rettferdig fordeling. Ikke ved å privatisere, gi skattelette til de rikeste og svekke arbeidsfolks rettigheter. Og ikke ved å sette økonomien for folk flest over styr.

Signaler fra folk om at de ikke er fornøyde med oss skal vi ta på alvor. Det gjør vi. Sammen med Arbeiderpartiets mange tillitsvalgte skal vi gjøre alt vi kan for å gjenreise tilliten

Den tragiske bortgangen av fire soldater i Afghanistan har ført til mye oppmerksomhet rundt Norges militære deltakelse i landet. Jeg har derfor lyst til å dele dette intervjuet som stod på trykk i Dagbladet fredag 2. juli med dere.

Hvorfor deltar Norge militært i Afghanistan?

FN har slått fast at konflikten i Afghanistan utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er viktig å hindre at Afghanistan igjen blir en base for internasjonal terror. Norge deltar i Afghanistan fordi vi tar vårt medansvar for internasjonal fred og sikkerhet på alvor. Noen ganger må internasjonale prinsipper forsvares med våpenmakt. Norge har deltatt i en lang rekke fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner helt siden rett etter den andre verdenskrig, og vår deltagelse i Afghanistan inngår i denne tradisjonen. Operasjonen har et klart og tydelig FN-mandat. Siden 2003 har dette dertil vært en NATO-operasjon, og fra norsk side betyr også NATO-solidariteten mye.

Har Norge blitt sikrere på grunn av den militære operasjonen?

Uten den militære innsatsen ville Afghanistan fortsatt vært styrt av Taliban og vært et arnested for internasjonal terror. Det ville også true vår sikkerhet. Som et lite, men globalt engasjert land har Norge en helt klar egeninteresse av internasjonal fred og sikkerhet.

Er det andre grunner enn sikkerhet til at vi er i Afghanistan?

Ja, men sikkerhet, utvikling og godt styresett henger sammen. Ved å bistå Afghanistan i å bygge en fungerende stat, blir landet i bedre stand til å holde orden i eget hus. Det er i vår sikkerhetspolitiske interesse, samtidig som det er bra for det afghanske folk.

Deltar vi for å hjelpe kvinner og barn?

Hovedpoenget med vår militære innsats er å bidra til å sette afghanerne i stand til å ta vare på egen sikkerhet, ved blant annet å trene opp deres hær og politi. Bedre levekår for mennesker i Afghanistan gjør det lettere å skape fred og stabilitet i landet. Norge bidrar gjennom sivil og humanitær bistand til at barn får utdanning og at kvinner får økte rettigheter.

Deltar vi for å fremme menneskerettigheter og demokrati?

I vårt arbeid for å bistå Afghanistan med å bygge en velfungerende stat som kan ta vare på egen sikkerhet er vi naturligvis opptatt av at denne staten er mest mulig demokratisk og at den – som andre land i verden – respekterer internasjonalt anerkjente menneskerettighetsprinsipper. Derfor støtter vi den uavhengige menneskerettighetskommisjonen og andre tilsvarende initiativer. Men det er afghanerne som skal finne løsningene og de kommer ikke alltid til å være identiske med våre prinsipper og verdier. Jeg tror ikke vi kan regne med at Afghanistan vil bli en demokratisk stat etter de prinsipper vi legger til grunn før vi trekker oss ut. Det viktige er at vi ser en utvikling i riktig retning.

Har folk flest et poeng når de oppfatter det slik at Norge er i krig?

Norge deltar i konflikten i Afghanistan på den afghanske regjeringens side. Vi er altså part i en intern konflikt, men vi er ikke i krig med et annet land. Interne konflikter er ofte minst like blodige og risikofylte som tradisjonelle kriger mellom stater. For de som deltar i operasjonen i Afghanistan er innsatsen like dramatisk som om det hadde vært krig i tradisjonell forstand. Det er ingen i regjeringen som prøver å underkjenne alvoret i den operasjonen de norske soldatene deltar i. Men som regjering er det viktig å bruke formelt korrekte begreper fordi det er ulike deler av folkeretten som gjelder for krig og for intern konflikt.

Er det problematisk at dette for alle praktiske formål er en USA-ledet operasjon?

USA stiller med flest soldater og har naturligvis stor tyngde i ISAF. Samtidig blir strategien lagt i NATOs politiske og militære fora, der vi er med sammen med andre de andre medlemmene av alliansen, og mandatet er gitt av FNs sikkerhetsråd.

Har Norge og USA en forskjellig tilnærming til operasjonen?

ISAF-strategien er den samme for alle medlemmene av alliansen. Derimot har ulike land underveis hatt ulik vektlegging hva angår hvordan den helhetlige innsatsen skal organiseres. Norge har i større grad en enkelte andre allierte lagt vekt på å sette afghanske styresmakter og afghanske planer i sentrum for vår omfattende bistandsinnsats, og vi har vært tilbakeholdne med å bruke bistandsmidler som en del av den militære kampanjen. Her opplever jeg at vår tilnærming har oppnådd stadig større oppslutning både i NATO- og FN-sammenheng. Fra norsk side ønsker vi en god samordning, men ikke et samrøre, mellom den militære, den bistandsmessige og den humanitære innsatsen i landet.

Hvor stort problem er det at mange afghanere oppfatter alliansen som okkupanter?

Jeg tror ikke at afghanere flest oppfatter det slik, og afghanske myndigheter har jo gjentatte ganger understreket at de ønsker å beholde de internasjonale soldatene i landet. Samtidig har vi mange ganger sagt at vi ikke skal være i Afghanistan en dag lengre enn nødvendig. Jo før vi setter afghanerne i stand til å styre sitt eget land, jo bedre, men dessverre er både de og vi enige om at vi ikke er der i dag.

Les mer om Norges engasjement i Afghanistan:

• De vil aldri bli glemt
• - Afghanistan gjelder vår sikkerhet
• Afghanistan og begrepet krig

Lønnsoppgjørene for store grupper i privat og offentlig sektor er avsluttet. Partene har fremforhandlet avtaler både i statlig, kommunal og privat sektor, noen steder etter mekling og andre steder etter konflikt og streik.

Det er alltid synd når partene ikke kommer til enighet, slik at tredjeparter rammes. I år har barnehager vært stengt, sykepleiere vært borte fra arbeidet på sykehjem, og barnevernkontorer har hatt redusert kapasitet. Jeg er glad for at disse streikene nå er over. I skrivende stund er vekterne i streik. Flypassasjerer møter køer i sikkerhetskontrollen på flere flyplasser og minibanker tømmes for kontanter.

Regjeringen har fulgt og følger streikene nøye for å sikre at de ikke setter liv og helse i fare. Uansett medfører streik store ulemper for dem som rammes, enten det er privatpersoner, kommuner eller bedrifter. Samtidig er streik og trussel om streik en lovlig og nødvendig del av vårt system for lønnsdannelse. Arbeidstakerne må ha mulighet til å sette makt bak kravene.

Det norske systemet for lønnsdannelse innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og legger en ramme som gir føringer for offentlig sektor. Det er avgjørende for norsk industri at lønnsveksten er forsvarlig, for å sikre konkurransekraften. Selv om Norge har håndtert finanskrisen på en god måte og har Europas laveste arbeidsledighet, er det fortsatt krevende rammebetingelser for deler av næringslivet. Og situasjonen er alvorlig i land som er hardere rammet av finanskrisen enn oss.

Krisen har endret karakter. Den rammer ikke lenger bare børser, men arbeidsmarkeder. Og mange land har havnet i en gjeldskrise. I Spania har nasjonalforsamlingen vedtatt et kutt i lønnen til statsansatte på fem prosent. Italia og Portugal har innført lønnsstopp for offentlig ansatte. Disse tiltakene står i kontrast til situasjonen i Norge, der arbeidstakere jevnt over har fått en lønnsøkning som gir hver enkelt økt kjøpekraft også neste år.

Samtidig må Norge ta inn over seg uroen i verdensøkonomien. Selv om årets oppgjør gir økt kjøpekraft, er lønnsveksten lavere enn vi har sett de siste årene. Det har vært avgjørende å få på plass et lønnsoppgjør som tar hensyn til industriens konkurranseevne og hva norsk økonomi kan tåle. Lønnsoppgjøret 2010 har vært et ansvarlig oppgjør.

Årets lønnsoppgjør har samtidig vært tidenes likelønnsoppgjør. Det har vært et gjensidig ønske hos partene om å bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette har partene lykkes med. Oppgjørene har preg av at likelønn har vært høyt prioritert, innenfor rammene av et ansvarlig lønnsoppgjør. Dette viser at det er mulig å arbeide for å nå målene om utjevning av lønnsforskjellene innenfor ansvarlige rammer og det ordinære forhandlingssystemet.

Oppgjøret i staten, hvor Regjeringen gjennom Fornyings- og administrasjonsministeren er direkte involvert, innebærer eksempelvis at kvinnegruppene i staten får om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville ha mottatt. Løsningen i staten, men også i andre sektorer, viser at det er mulig å prioritere likelønn innenfor ordinære forhandlinger.

For å lykkes med å utjevne lønnsforskjeller må de resultatene som er fremforhandlet i årets oppgjør være varige. For å sikre dette må det faktum at kvinnegruppene har fått større uttelling i år, ikke følges opp av kompensasjonskrav fra andre grupper. Vi må forutsette at alle partene bidrar til at dette kan bli en varig utjevning. Det har jeg et godt håp om.

Det er samtidig grunn til å vise til at likestilling i arbeidslivet ikke bare handler om lønn, eller at likelønn kun oppnås direkte gjennom oppgjørene. Gjennom rause permisjonsordninger og full barnehagedekning har vi lagt til rette for at også småbarnsforeldre og særlig kvinner kan delta fullt ut i arbeidslivet.

Den tette sammenhengen mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane er også reflektert i endringene i foreldrepermisjonsordningen de siste årene. I disse dager triller mange fedre rundt med sine barn mens de har pappapermisjon. Det er i og for seg ikke noe nytt syn i Norge. Men det er en viktig endring som angår de fedrene som har permisjon i disse dager. De aller fleste av dem har barn født etter 1. juli i fjor. Dermed har de hele ti uker permisjon som er forbeholdt bare dem, en økning på fire uker. Pappapermisjonen er en viktig del av den norske foreldrepermisjonsordningen. Men den er også en viktig forutsetning for et likestilt foreldreskap og mer likestilling i arbeidslivet. Dette er viktige mål i seg selv.

Politikken har gitt resultater. Vi har i dag blant de høyeste fødselsratene i Europa, samtidig som kvinner har en høy deltakelse i arbeidslivet. Dette er dobbelt bra. Flere barnefødsler bidrar til at flere kan dele på framtidens pensjons- og velferdsforpliktelser. Samtidig bidrar høy kvinnelig yrkesdeltakelse til økt produktivitet og økte skatteinntekter. Gode velferdsordninger spiller på lag med systemet for lønnsdannelse.

Årets lønnsoppgjør viser det unike med den norske modellen. Arbeidsgivere og arbeidstakere klarer sammen, om enn med ulikt konfliktnivå, å sikre at lønnsveksten ikke kommer ut av kontroll slik at vi mister konkurransekraft og dermed norske arbeidsplasser i industrien. Samtidig har likelønn vært prioritert, innenfor disse rammene. Ansvarlige lønnsoppgjør kan også gi ønsket omfordeling. Det har partene vist gjennom årets likelønnsoppgjør.

17. mai i Afghanistan

Jeg markerer dagen i Afghanistan sammen med norske soldater her. Takker dem for innsatsen. Har også hatt godt møte med president Karzai.

Her er talen jeg holdt i dag:

Kjære landsmenn, kvinner og menn i de norske styrker:

I dag feirer vi nordmenn vår selvstendighet og frihet.

I et fredelig og velstående hjørne av verden gleder festkledte unge og gamle seg på nasjonaldagen; med familie og venner, med flagg og tog, med pølser og is.

Over hele Norge holdes det nå 17.mai-taler hvor vi minner hverandre om at demokrati og menneskerettigheter ikke må tas for gitt.

Ingen vet det bedre enn dere norske soldater i Afghanistan.

Dere er her nettopp for å trygge de verdiene en hel nasjon feirer i dag.

Derfor er jeg glad for å kunne feire nasjonaldagen sammen med dere.

For å uttrykke et helt folks stolthet og takknemlighet for den innsatsen som dere gjør.

For sikkerhet og stabilitet i Afghanistan som henger så nøye sammen med fred og frihet i Norge.

Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på.

For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag.

I Norge kaller vi ofte 17. mai for ”barnas dag.”

Vi er stolte av at nasjonaldagsfeiringen hos oss preges av barnetog, ikke av militærparader.

17. mai for 70 år siden var det ikke jublende barn i tog på Karl Johan, men fremmede soldater i marsj.

Den dagen befant dikteren Nordahl Grieg seg i Tromsø, som han hadde flyktet til med Konge og regjering. Over Norges siste frie radiostasjon leste han for første gang diktet “17. mai 1940.”

”Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.”

Diktet minner oss om hvor skjørt demokratiet og friheten kan være.

Verdier verdt å kjempe for i hver generasjon.

Og at det i den striden er noen som ofrer det mest dyrebare de har.

Claes Joachim Olsson,

Trond Petter Kolset,

Kristoffer Sørli Jørgensen,

Tor Arne Lau-Henriksen

og Tommy Rødningsby

er våre brødre og venner.

Norge vil alltid minnes dem i dyp takknemlighet.

Dere deltar i et viktig oppdrag,

men også et farlig oppdrag.

Det er derfor Norge har sendt de beste vi har.

For mange hjemme kan det være vanskelig å forestille seg hva det innebærer å være soldat i Afghanistan.

Dere skal vite at både den militære og politiske ledelsen vet hva dere gjør og vi er fulle av beundring for hvordan dere løser oppdraget.

Norske soldater får de beste tilbakemeldinger fra våre allierte, fra afghanske myndigheter og dere nyter stor respekt blant sivilbefolkningen.

Og ikke minst:

Dere har det norske folks støtte og takknemlighet.

Gratulerer med dagen.

Linda Hofstad Helleland vil ha Høyres landsmøte med på å fjerne pappapermisjonen. Det vil være et dramatisk steg i feil retning. Å avskaffe fedrekvoten vil være dårlig for barn, dårlig for fedre og dårlig for kvinner. Det vil sette norsk likestillingspolitikk to tiår tilbake i tid. Pappapermisjonen sikrer fedre muligheten til å ha hovedansvaret for sine barn i en lengre periode når de er små. Den sikrer barna like god kontakt med pappa som med mamma. Og den gjør at kvinner stiller sterkere i arbeidslivet, fordi fraværet fra jobb fordeles jevnere mellom unge menn og kvinner.

Det er positivt at Hofstad Helleland uttrykker stor tillit til norske fedre og at de ønsker å ta omsorg i småbarnstiden. Denne tilliten deler vi! Vi er ikke i tvil om at et stort antall norske fedre ønsker å ta ansvar også i den første tiden og å dele permisjonen med mor.

Vi mener imidlertid at fedrekvoten har vært og er selve forutsetningen for at fedre får denne muligheten. Uten fedrekvoten ville langt færre fedre tatt ut permisjon og de ville tatt ut færre uker enn de gjør i dag. Før fedrekvoten kom i 1993, tok bare 2-3 prosent av norske fedre ut permisjon. Allerede i 1994 hadde tallet steget til 38 prosent. I dag tar de aller fleste fedre med rett, ut fedrekvoten. Det er lite sannsynlig at vi hadde fått denne økningen i fedres foreldrepengeuttak uten den lovbestemte fedrekvoten.

Økt fedreuttak er bra for barnet, men også for far og mor. For barna betyr det bedre tilgang til begge foreldrene, ikke minst ved at også far tar ansvar for omsorgen mens barna er små. Dette gir grunnlag for tidlig å etablere god kontakt mellom far og barn. Samtidig som menn tar mer ansvar hjemme, får kvinner bedre mulighet til å delta i arbeidslivet. Med andre ord er fedrekvoten med på å legge grunnlaget for likestilt foreldreskap og bidrar til å øke likestillingen i arbeidslivet. Dette et helt sentrale mål for regjeringen. Om Høyre vedtar å fjerne fedrenes rett til en viss andel av permisjonen angriper de et av de viktigste virkemidlene vi har for å skape mer likestilling.

Norge har klart å kombinere høye fødselstall med høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Dette har vært mulig blant annet fordi vi har ført en likestillingsrettet familiepolitikk. Selv om Norge har høy kvinnelig yrkesaktivitet, har vi fortsatt utfordringer. Blant annet er det fremdeles forskjeller i gjennomsnittlig timelønn for kvinner og menn. Barn og uttak av foreldrepermisjon betyr relativt mye for å forklare timelønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Faktisk kan hele 40 prosent av lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i privat sektor føres tilbake til barn. Likere fordeling av permisjon mellom mødre og fedre kan være et virkemiddel for å redusere lønnsforskjellene. Dette bekreftes av en ny svensk undersøkelse, som viser at mor tjener mer når far tar lang foreldrepermisjon. Ifølge undersøkelsen er denne sammenhengen oppsiktsvekkende klar. Hofstad Hellelands forslag vil derfor undergrave arbeidet for likelønn, og skru klokken tilbake også på det området.

Regjeringen vil utvide fedrekvoten og gi flere fedre rett til pappaperm. Kvotering er naturligvis ikke noe mål, men det er fortsatt et nødvendig virkemiddel. Uten fedrekvoten ville norske menn stått langt svakere når de møter opp på arbeidsgivers kontor for å si fra om at de vil ta pappapermisjon. Fedrekvoten fungerer som en ”ferdigforhandlet rett” overfor fars arbeidsgiver. Arbeidsgivere er i dag positive til at menn tar ut fedrekvoten. Samtidig viser undersøkelser at menn i stor grad blir møtt av motstand fra arbeidsgivere og kollegaer når de ønsker å ta ut mer enn kvoten. Uten kvoten er det fare for at vi fedre blir møtt med henvisning til at mor kan ta hele permisjonen. Det ville være et stort tilbakeskritt, både for barna og for oss fedre. Det vil også være et stort tilbakeskritt for likestillingen mellom kvinner og menn.

Fedrekvoten er svært viktig fordi den markerer at foreldrepermisjonen faktisk tilhører begge foreldrene, og at hver familie må ta stilling til hvordan den skal fordeles mellom mor og far. Det er ikke lenger automatikk i at mor skal ha hele permisjonen, slik det var før fedrekvoten ble innført. For oss er målet et likestilt foreldreskap og et likestilt arbeidsliv. Derfor ønsker vi oss en framtidsrettet familiepolitikk som tar fedre som omsorgspersoner på alvor.

Av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV), justisminister Knut Storberget (Ap) og statsminister Jens Stoltenberg (Ap)

I dag holdt jeg innledning om integrerings politikk for Oslo Arbeiderparti. Varslet blant annet økt retur av utlendinger uten lovlig opphold. Se talen under, eller les pressemeldingen Økt retur av utlendinger uten lovlig opphold

Les mer…

For å lykkes best mulig på Mongstad har regjeringen besluttet at vi må følge en industriell tilnærming til prosjektet. Dette betyr at vi gjør kvalitet og kvalitetssikring viktigere enn politisk fastsatte datoer. Trinn en – med fangst av 100 000 tonn CO2 – vil står klart som planlagt i 2012, mens trinn to krever noe lengre tid. Den kunnskapen vi har nå tilsier at vi kan fatte investeringsbeslutningen i løpet av 2014.

Forklaringen på at det er riktig å bruke noe lengre tid på prosjektet er at det har vist seg å være mer krevende enn vi forutsatte. Det er korrekt at selve fangsteknologien er kjent, men anvendelsen av aminteknologi på eksosgass fra kraftvarmeverket på Mongstad er ny. Når våre fagfolk og eksperter sier at vi med å ta oss litt bedre tid kan få et bedre prosjekt, mener jeg det eneste rette er å lytte til det. Mongstad skal gjennomføres. Det står ved lag. At regjeringen bruker 10 milliarder kroner på å realisere byggetrinn en og prosjektere byggetrinn to, understreker at vi står ved prosjektet. Nå er valget å gjøre det dyrt og dårlig eller dyrt og bra. Da velger vi det siste.

Teknologisenteret på Mongstad blir verdens største av sitt slag, og innebærer at en beveger seg fra utredningsfasen til en reell bygging av anlegg for fangst av CO2. Anlegget i første steg vil dimensjoneres slik at flere ulike teknologiløsninger kan testes parallelt. Teknologiløsninger knyttet til utfordringer for andre fremtidige gasskraftverkprosjekter vil bli testet og kvalifisert. Et viktig formål med prosjektet er å få ned kostnadene slik at teknologiutviklingen i Norge får en bred internasjonal anvendelse og ikke blir prosjektspesifikk og særnorsk. Vi har påtatt oss et ansvar og skapt forventning. De skal vi innfri.

Jeg forstår utålmodigheten. Jeg er også utålmodig på klimaets vegne. Men når målet er å få på plass helt ny teknologi som kan gi et gjennombrudd for håndtering av CO2, er kvalitet og teknologisk suksess viktigere enn å legge all prestisje i tidligere satte datoer.