 |
 Invitasjon til rådslag: Samarbeid om arbeid Nyttårstale 2010 — Foto: Scanpix Arbeid var et hovedtema i nyttårstalen. Nå inviterer jeg dere til et bredt rådslag om inkluderende arbeidsliv og verdiskaping. Her kan du lese hele talen. Jeg håper du vil delta i debatten! Nyttårstale 2010 Kjære alle sammen. Kornlagrene er blant de første offentlige bygninger vi kjenner fra de tidligste sivilisasjoner. De inneholdt nødhjelp for de årene avlingene slo feil. Vi husker fortellingen om Josef som rådet faraoen i Egypt til å spare på kornet fordi det etter syv fete år ville komme syv magre. Det er eldgammel lærdom at vi bør spare i gode tider for å ha til dårligere tider. Det siste året har verden opplevd det kraftigste økonomiske uværet siden 1930-tallet. Den internasjonale stormen har også rammet Norge. Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Når markedet forsvinner der ute, rammes vi her hjemme. Folk som produserer bildeler, smelter aluminium eller bygger båter, har mistet jobben fordi utlendinger ikke kjøper det de lager. Å miste jobben er først og fremst tøft for den som blir stående uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele. Under krisen har vi brukt mye ekstra penger på å holde hjulene i gang. Vi kunne bruke mye i dårlige tider fordi vi har holdt igjen i gode tider. Slik kan vi si at vi følger det rådet Josef ga faraoen, om enn på en litt annen måte enn i det gamle Egypt. Egypterne bygget kornlagre. Vi bygget pensjonsfondet. Historien inneholder mange eksempler på hvor galt det kan gå når man i gode tider glemmer at tidene alltid snur. Fra 1500-tallet innførte Spania store mengder gull fra Amerika. Rikdommen ble brukt til å kjøpe luksusvarer til overklassen, til skattefritak for adelen og til å føre kriger. Arbeid ble sett ned på. Derimot arbeidet de hardt i land som England, der de produserte tøy og andre varer som de solgte til Spania. Dette førte til at engelskmennene snart lå langt foran spanjolene i velstand og utvikling. I Spania var det for sent da en kongelig rådgiver endelig innså misforholdet mellom den store gullbeholdningen og den lave produksjonen og oppdaget at: ”Arbeid er rikdom.” I 1946 sa Norges finansminister Erik Brofoss det slik: “Vi må fri oss fra forestillingen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker hverandres arbeid, ikke andres.” Her ligger også svaret på et av de spørsmålene jeg oftest blir stilt: “Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?” Svaret er at vi skal leve av hverandres arbeid. Som vi gjør også i dag. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. For å si det enkelt: Hvis det utenkelige skulle skje at vi alle satte oss ned, sluttet å arbeide og bare levde av pensjonsfondet, ville hele formuen være borte på litt over ett år. Det er arbeidet som er grunnlaget for vår velferd. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid. Gjennom å bygge broer tilbake til arbeidslivet for dem som er uføre, men som har et ønske om å bidra. Ved å la de mange friske og oppegående eldre kombinere arbeid og pensjon. Ved at de som er nye i landet kan lære norsk, slik at de lettere kommer i jobb. Og ikke minst ved at vi makter å få ned sykefraværet. Ingen arbeidstakere skal frykte for å bli syke. Sykelønn er en rettighet vi har kjempet fram, og en rettighet vi skal verne om. Men vi må gjøre det vi kan for at færrest mulig skal trenge å bruke disse ordningene. Først og fremst av hensyn til dem som er syke. Vi skal forsvare sykelønnsordningen, ikke det høye sykefraværet. Vi vil ha et arbeidsliv med plass for alle og et arbeidsmiljø som tar vare på den enkelte. Arbeidsgivere som bryr seg om sine medarbeidere er vårt viktigste virkemiddel mot sykefravær. Vi vet at vi skal leve av hverandres arbeid i framtiden, men vi vet lite om hva vi skal arbeide med. I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at: ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge. Lenge trodde de fleste av oss at oppdrett av fisk bare ville være en liten binæring for noen få, ivrige gründere langs kysten. I dag eksporterer vi mer fisk fra mærer enn villfisk fra havet. For oss som vokste opp med det gamle Televerket og som måtte vente i mange måneder i kø for å få installert telefonlinje, er det nesten uvirkelig at telekommunikasjon i dag er en av de mest spennende og lønnsomme næringene vi har. Statoil, Hydro, Statkraft, Marine Harvest og Telenor er av våre største bedrifter i dag. Vi forutså ingen av dem. Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap. Det var kunnskap som gjorde at vi kunne temme fossekraften. Det var kunnskap som satte oss i stand til å hente opp oljen fra det mørkeste dypet under havet. Naturen har gitt oss mye. Men det er kunnskap som har gjort at vi kan ta det i bruk. Det at vi har erfarne fagarbeidere, gode ingeniører, flinke lærere, dyktige helsearbeidere, skapende innovatører og dristige entreprenører – mennesker med kompetanse, mot og fantasi, er det som vil drive oss framover. Det er de små menneskene som begynte på skolen i høst med store forventninger og litt for store skolesekker, som skal bygge og bære landet vårt i framtiden. Den lærelysten de starter livet med må vi ta godt vare på så den ikke forsvinner. En av våre største utfordringer er at for mange ikke fullfører skolen. I høst besøkte jeg Stovner videregående skole i Oslo. De har i mange år slitt med høyt frafall. Nå har de tatt tak i problemet. Hver elev blir sett. Om noen slutter å møte, blir han eller hun tett fulgt opp, skolen tar kontakt med elev og foreldre, det settes inn egne oppfølgingsteam – og skolens representanter møter opp hjemme til henting om det trengs. Også dette handler om å bry seg. Akkurat som engasjerte arbeidsgivere kan oppnå imponerende resultater ved å bry seg om den enkelte under sykefraværet, har Stovner videregående skole oppnådd imponerende resultater ved å bry seg om elever som står i fare for å falle ut av skolen. Det er disse som er framtiden vår. Vi vet at det beste vi kan utstyre dem med er kunnskap. Kunnskap trumfer alt. Det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden. Derfor vil Regjeringen i året som kommer invitere til en bred samfunnsdebatt om disse grunnleggende spørsmålene. Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger. Om hvordan vi kan unngå at ungdom slutter under skolegangen. Og om hvordan vi kan redusere sykefraværet og utstøtingen fra arbeidslivet. I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten. Det handler om landets viktigste ressurs: Menneskene. Det er mer enn 40 år siden et menneske for første gang kunne se baksiden av månen med egne øyne. Apollo 8- ekspedisjonen var den første bemannede romferden som kretset rundt månen, julaften 1968. De tok med seg helt nye bilder hjem. Ikke bare av månen, men bilder av jorda – sett fra månen. Disse bildene, med den blå og livfulle jordkloden i sentrum, den livløse overflaten på månen i forgrunnen og det endeløse universet som bakteppe, påvirket en hel verden. De ga oss en ny forståelse av hvor enestående planeten vår er. Men også av hvor sårbar den er. Og så blir spørsmålet: Tar vi egentlig godt nok vare på denne sårbare planeten vår? Svaret er nei. Kloden varmes opp. Polisen smelter. Havet stiger. Før jul var verdens ledere samlet i København for å forhandle fram en ny og forpliktende klimaavtale. Vi kom ikke i mål. Men vi tok et viktig første skritt. Vi ble enige om det grunnleggende målet om å hindre at temperaturen øker med mer enn to grader. Vi ble enige om at vi må videre fra Kyotoavtalen, som bare omfatter noen industriland. Nå er alle de store utslippslandene med. Vi ble enige om hvordan vi skal kontrollere at klimatiltak blir gjennomført som avtalt. Og viktigst: vi ble enige om at verdens rike land skal være med og betale for klimatiltak i utviklingsland. Det er den rike verden som er historiens store forurensere, men det er utviklingslandene som vil stå for de største utslippene i framtiden. Kina har gått forbi USA som verdens største utslippsnasjon. Vi ble rike gjennom å øke våre utslipp. Problemet er at dagens fattige land ikke kan bli rike på samme måte som oss. Det vil simpelthen ikke jordkloden og verdens klima tåle. Derfor kan klimaproblemet bare løses dersom rike land er med på å ta regningen for utslippskutt i fattige land. Dette er grunnen til at Norge satser så mye på tiltak mot avskoging. Klarer vi å stanse avskogingen vil vi redusere utslippene med en tredjedel av det som må til. I tillegg må vi utvikle miljøvennlige teknologier som gjør at vi kan kombinere vekst med lavere utslipp. Lykkes vi med å rense utslipp fra kraftverk og industrianlegg gjennom karbonfangst, får vi et tiltak som virkelig monner globalt. Skog og karbonfangst. Her skal Norge utgjøre en forskjell. Vi har en historie med engasjement og vilje til innsats som gjør at vi i noen saker har en større rolle i verden enn det størrelsen på folketallet skulle tilsi. Vi forvalter en arv – fra Nansens engasjement for flyktninger til Gro Harlem Brundtlands internasjonale lederskap i miljøspørsmål. Det gir oss et ansvar, for å ta ansvar. Derfor skal vi fortsette kampen mot fattigdom. Derfor er vi til stede med soldater og sivile for å bidra til trygghet og gjenoppbygging i Afghanistan og Tsjad. Og derfor skal vi anstrenge oss hver dag for å løse klimaproblemet. Dette er felles problemer vi må løse, i fellesskap. Vi skal løse dem med hverandres kunnskap og hverandres arbeid. I kveld vil jeg hilse til alle dere som er på jobb og holder hjulene i gang denne nyttårsdagen, og til alle som gjør tjeneste for Norge i utlandet. Jeg vil hilse til kongefamilien og takke for deres innsats i året som har gått. Og til hver enkelt av dere: Godt nytt år. | |||||||||||
Kommentarer
Tore :)
Vi skal “spise” hverandre-ganske enkelt.
Hvor kan jeg få se anbudsrunden ? Den ang. Aker C tapte?
Ja, dette høres ut som drømmetilstander, tenker spesielt på det siste med eldre som kombinerer arbeid og pensjon. Men hvordan få dette til, når holdningene hos arbeidsgiverne i mange tiår har vært slik at mennesker over 40 har problemer med å få ansettelse?
Det er vel helst innen helsevesenet at eldre arbeidstakere er velkommen – og nødvendige. Men hvis holdningene fra arbeidsgiversiden endrer seg, så er det helt sikkert mange pensjonister som ville synes det var moro å jobbe litt.
Norge har i dag en av verdens største offentlige sektorer. En offentlig sektor som vokser raskere enn i andre land
Samtidig kan det virke som at det er i offentlig sektor det største fraværet er.
I min kommune, Bamble er det nær 10 % sykefravær, og på enkelte sykehjems avdelinger, er fraværet på svimlende 14%
Grunnene til dette er mange, men det er helt klart et ledelses og organiserings problem, samtidig som det er manko på penger til hjelpeutstyr og lignende til de ansatte.
Jeg kan derfor ikke bli med på at det er sykelønnsordningen som er årsaken til sykefraværet
Sykelønnsordningen bør forbli urørt
Jon Aagaard skriver:
Hjelpearbeid er også arbeid. Med vår nasjonale rikdom, som jeg prøver å si noe om, har vi råd til en permanent styrke som kan gi mange flere et meningsfylt arbeid og økt kompetanse. Ikke slik å forstå at man hodeløst skal tre inn på den internasjonale arena, uten å vurdere hensiktsmessighet. Midler brukt i utlandet på en fornuftig måte vil kunne dempe presset på den norske krone. Temaet samarbeid om arbeid berører også andre enn nordmenn.
Jon Aagaard-Hvor mye Penger har Norge sløst bort på feilslått u-hjelp?
Hadde kanskje hvert bedre og brukt penger på en styrke hjemme i Norge som kunne hjelpe Narrkomane og de som er på skråplanet hær i Norge til ett meningsfylt liv.Synes tanken din er fin men det virker som utrulig mye u-hjelp penger går til lønn til norsk administrasjon og høye lønninger i bistands arbeide.Kan sikkert hende dette er en dum tanke men synes synd på alle unge resurser som ligger glemt og fryser i en rennestein i norge.Ser folk nesten skrever over dem uten og bry seg.Trasig att det er sånn.kan jo hende det er bedre og satse på og redde alle andre land før vi klarer og peke en upåvirka delvis arrogant nese i fortauet og se den lokale elendighet.
Svar til Kai O: Jeg ser også den lokale elendighet som du beskriver. Men det handler om politisk vilje og evne. Om man ser på størrelsen av oljefondet, bør det ikke lenger være gangbart å henvise til neste generasjon, mens man i praksis driver nasjonal brannslukking med oljedråper i form av renteinntektene fra oljefondet. Under de rådende økonomiske forhold på 90 tallet, var argumentasjonen forståelig. Oljefondet er nå for stort i den nasjonale ramme og bør påkalle politiske partiers evne til å tenke nytt.
På www.handlingsregelen.no prøver jeg å si at regelen nå er en tvangstrøye. Men Arbeiderpartiet har jo god tradisjon for å løse opp i sosiale og internasjonale motsetninger. Slik bør det fortsatt være.
Arbeider partiet har vell forkastet de fleste tradisjoner?
Det er noe jeg ikke skjønner og som jeg ikke får helt til og rime.Høyre og Kristin Clemmet sier at arbeidsfolk må få mindre i lønn for da vill dem jobbe mer.Mens dem med høy intekt må få mere i lønn for da vill dem jobbe mere.Den kan jeg ikke si at jeg skjønner.
Anne Berit
Ingen “med litt omløp” sluker den!!!
Men, forstår veldig godt De som uttaler det-sin egen lønn-latterlig “grenser til det frekke”!
Får jo håpe dette er Clemmet sin personlige mening. Og sette syke penger ned 30% vell er noe drøy kost. Får ned sykepenge behovet kanskje men trur det fører til økte utgifter for sosial kontor og Økt Fattigdom i Norge.Få vanlige arbeids takere klarer seg med 30%Lønns kutt.Mener Clemet dette seriøst må det vell kvalifiseres til Tvangsinnleggelse
Høyresiden i politikken, har aldri vært på arbeidstakerens side. Derfor, er også innsikten derifra, særdeles slett!
Min kommentar til Clemets rapport
"Nok en gang kommer det en rapport som vil redusere sykelønnen. Denne rapporten er like dårlig som de fleste andre. Det mangler utredning om konsekvenser ved lønnsreduksjon over og under 6G. Det mangler oversikt over statens inntekter henførbart til over og under 6G. Det mangler også konsekvensutredning over et mer aktivt helsetilbud og effektivisering av helsevesenet.
Før man har utredet disse aspektene er det uinteressant å diskutere reduksjon i sykelønn."
Høyre siden har en egen sone her på Origo, Sterke meninger rett fra hjerte, hvorfor ikke en sone for De rød grønne?
Kronisk syke har ikke valgt å bli syke. I situasjonen mange befinner seg i er det ofte magre utsikter til å føle at veien frem til arbeid er nærliggende. I den perioden kronisk syke er nede i sin alvorligste lidelse er det mer viktig å tilrettelegge for motivasjon enn å tilrettelegge for systemer som psykisk er med på å bringe den syke lenger ned. Uhensiktsmessige byråkratiske meldekort med trussel om frafall av stønad er en av de verste konsekvenser av den reformen som gjennomføres i disse dager.
Ja, det må en sorteringsprosess til. Jeg ivrer for at alle kronisk syke må benytte anledningen til å få et slikt tilbud. Dette tilbudet skulle også ha vært gjennomført før meldekortene ble iverksatt. Der kunne sorteringen ha vært gjennomført med sterk motivasjon og innsalg av et meldekort som noe positivt.
Reformen gjennom NAV har vært presset på. Det ville jeg også ha gjort om jeg hadde sittet som øverste leder, men tilretteleggingen for å få gjennomført reformen hindrer de gode løsningene. I bunn av NAV, som mange andre bedrifter innretter seg, ligger et datasystem som skulle ivaretatt prosessflyten fra søknad til stønad. Ved alle statusendringer for bruker må det innarbeides en kvalitetssikring. Denne kvalitetssikringen i seg selv må tilpasses både NAV og bruker på en slik måte at organisasjonen NAV frenstår som en serviceinstitusjon. I dag fremstår NAV som en makt- og byråkatinstitusjon.
Kronisk syke ønsker å komme i arbeid, ønsker å bli så frisk at man kan delta i resten av samfunnet. Selv har jeg gjort alt det jeg kunne for å opprettholde en liten databedrift, men har sett at sykdommen brøt meg ned sakte men sikkert til jeg var nødt til å selge. Fra sengen kan jeg bare ligge å observere en debatt om hvordan jeg selv skal komme tilbake til arbeid. Hvordan legges forholdene tilrette for at jeg skal komme dit og hvor effektiv helsehjelp kan jeg støtte meg på?
Det grunnleggende for å kunne komme tilbake i arbeid er først og fremst å kunne komme opp av sengen. Vil minne om at det ikke er selvvalgt å ligge her. En del av det som gjør at jeg mister krefeten er stress. Hver dag opplever jeg stress. Jeg kjemper hver dag med å finne en løsning for å komme meg opp og ut. Jeg venter hver dag på å få melding om at jeg skal komme inn til de siste undersøkelsene. Jeg har en diagnose med stor mulighet for en tilleggsdiagnose. Jeg har ventet i 5 år på å få den hjelpen jeg har behov for for å finne frem til den andre diagnosen. Det er ikke vanskelig å få mistanker til hva det kan være, men det hjelper ikke om pasienten selv har store anelser om hva det kan være. Min fastlege har stor forståelse for problemet, men kommer ikke lenger med utredingene når hun er avhengig av alle andre spesialister. Og, det er mange av dem som må uttale seg.
Fysisk trening har kunnet være en løsning for å komme seg videre. Mange forsøk har også vært gjort, men for hver gang har jeg blitt slått tilbake. En solid grunnforståelse for hva som er det viktigste for å bevare god helse er nødvendig for i det hele tatt å eksistere. Det nødvendige kosthold for et sunt liv må ligge til grunn for bedring av helsen. Det grunnleggende kostholdet skal betales med trygdeutbetalingene. Kvaliteten på mat er fundamentalt for en bedret livsstil. Med god livsstil som også inkluderer fysisk aktivitet, skal den syke bygges opp slik at deltagelse på arbeidsmarkedsaktiviteter ikke skal bli noen hindring. Sykepenger når det utbetales full lønn som i dag, bør kunne bidra til tilbakevending til arbeid. Det vil ikke være nødvendig å trekke folk i lønn fordi de blir syke, men at de bør pålegges obligatoriske tiltak for å bli bedre og å komme tilbake til arbeid er heller en bedre strategi. Ved tidspunkt for sykemelding er det ofte ingen konkrete planer om hva som skal til for å opprettholde arbeidsevene eller planer om tilbakevending. Det er dessverre blitt beskattet mange av de tiltak arbeidsgivere kunne ha utført og arbeidstaker har stor skepsis til å betale for helsebedrende tiltak de mest sannsynlig også ikke har tro på. Ignoranse er noen ganger undervurdert som kostnad i forbindelse med sykepengedebatten. Pasienten har behov for mestringsfølelse og med det må tilegne seg kunnskap om egen situasjon. Mange foreninger tilbyr dette, men avstanden fra å være frisk til å innse sitt eget behov kan ofte være for stor. Det er i dag bred erfaring med nødvendige tiltak for forskjellige diagnoser. Benytt det på en smartere måte enn svenskenes standardisering. Benytt dette slik at Arbeidsdepartementet og Helsedepartementet sammen kan fokusere på løsningene for at pasienten skal kunne opprettholde sitt arbeid.
Ettårs grensen for sykepenger og overføring til rehabilitering har jeg aldri følt meg konfortabel med.Straks jeg ble syk har det vært en lang prosess med legebesøk og restituering kombinert med arbeid. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet tilrettelegge min egen arbeidssituasjon. Mye av arbeidet har kunnet foregå fra eget hjem. Ikke alle yrker har den anledningen. Ikke alle syke har den anledningen. Om sykdommen krever omstilling av arbeidsoppgaver kan arbeidsgiver ikke nødvendigvis tilpasse arbeidet til den syke. Hvilke krav skal man stille til at en syk skal omstille seg til annet yrke? Skal noen i en lokal maktposisjon få anledning til å styre den syke over i annet arbeid som i tillegg bryter med den sykes anseelse? Vil det ligge arbeidsmotivasjon i det?
Omstilling kan ofte kreve ny skolegang og nye studier. Hvor vil hver enkelt kunne finne sin plass? Hva tilrettelegges for at omstilling skal kunne finne sted? Er trygd i en slik situasjon et godt virkemiddel eller skal man tvinges til annet arbeid for å kunne bygge seg opp til å gjennomføre omstillingen? Alder har selvfølgelig en innvirkning. Arbeidserfaring har sin innvirkning og ikke minst livssituasjon betyr mye i forhold til muligheten til å gjennomføre omstilling. En kronisk syk som allerede har tilbragt flere år fraværende fra arbeid har kun egeninnsats i eget engasjement å viste til som mulighet for omstilling. Mye motivasjon vil være nødvendig. Negativ motivasjon gjør vondt værre. Men, nødvendig motivasjon kan oppfattes negativt inntil man har fått deltatt. Det hjelper ikke med meldekort hver 14. dag og oppfølging fra NAV når oppfølgingen består av at det er den syke som må ta initiativet. Hensikten med meldekortene for kronisk syke må nå være å innkalle den syke innenfor kort tid til å avklare en aktivitetsplan som må legge stor vekt på motivasjonsbygging, sykdomsmestring og tilbakevending til fysisk aktivt liv som det primære. Friske mennesker kan arbeide, men meningsløst arbebid kan gjøre vondt værre.
Blir meldekortene for kronisk syke meningsløse vil regjeringen lide. Det gjenstår å se. Skepsisen er stor. Ikke minst blir motbøren stor om kronisk syke skal miste sin stønad pga sen/manglende postgang, mistenkliggjøring av grunn for forsinket innlevering, manglende støtte ved feil registrering, og manglende evne til å rette opp i problemer og feil folk måtte få. Det vil ikke minst, ikke bidra til samarbeid for tilbakevending til arbeid.
Takk til alle som har kommentert på denne bloggposten. På www.samarbeidforarbeid.no kan dere lese mer om hvordan dere kan gi deres innspill videre i prosessen.
Tom Rune Olsen og Øistein Jansen: For meg og regjeringen er det klart at retten til full lønn under sykdom ligger fast.
Jeg setter utrolig stor pris på Hr Statsminister Stoltenberg deltar i debatten.
Når statsministeren sier: For meg og regjeringen er det klart at retten til full lønn under sykdom ligger fast, Blir jeg nesten fra meg av glede.
I morgen den dag, skal jeg videre formidle dette budskap til gutta på Trosvik i Brevik. Det har vært en god del diskusjoner ang sykelønnsordningen rund matbordet, og en god del usikkerhet ang hva Statministeren mener ang dagens ordning.
Siden Statministeren er i Grenland i morgen, burde han ha kommet innom selv og sagt det, men jeg får være hans stedfortreder :-)
Tusen takk for oppklaringen Hr statsminister
God tur til Grenland i Morgen, og husk Vi kosær vårs i Grenland
Vi setter en stor pris på Hr Jens Stoltenberg for deltar samarbeids om Arbeid. og jeg er veldig Stolt av dette delta.. og Arbeiderpartiet er jo den dyktigste administratoren for sosial velferd her i landet og det er vi veldig stolt av:-)
Ser at det kreves mer penger til Haiti og andre i innlegg her. Vel og bra. Tror politikerne må feie for egen dør..
Fortsatt har ikke regjeringen gjort så altfor mye for å dempe fattigdommen i Norge. Bidraget som barn mottar gjennom NAV, fra staten Norge er 600 kroner pr mnd. Det er 20 kr hver dag. Dette fører til mye helt unødig ramming av barn som fødes inn og bærer en svær bør av fattigdom-- i Norge.
Norsk politikk i dag preges veldig av å få orden på saker omkring i verden. Det er alt for lite som gjøres for at folk i Norge skal få et mere verdig liv.
Jeg har en klassisk historie. En bekjent av meg har 2 barn med to fedre. Det ene barnet fikk en fyrstikkeske fra China, fra sin far, da han hadde vært på ferie der (han betaler ikke bidrag pga trang økonomi) og det andre barnet fikk en 4-hjuling fra sin far. Barn nr 1 fikk 200 kr fra søskens far.
Mor står hjelpesløs i dette. Hun kan ikke kjøpe dyre julegaver til noen av barna (arbeider som miljøterapeut) og har heller ikke råd til å gå til NAV for å få dem til å undersøke om fars økonomi kan gi høyere bidrag. Det har hun gjort før og måtte batale 1500 kroner for å tjenesten og bidraget blei ikke øket.
Det sier seg selv at det ene av barna her lider under altfor trang økonomi. Jeg kan heller ikke se at det lave farsbidraget ikke er med på å gjøre barnet fattigere. Jeg skjemmes over dette.
Tror faktisk ikke det fins land i Europa som er så Narkotika liberale som Norge.De som står helt synlige og delvis uforstyrret og langer stoff i feks Oslo. Straffene for og vere i besittelse av stoff er lavere en hvist du får ei pisse bot en kveld ute på byen,
Jon Aagaard : hvor mange promille brukes på svake og fattige i norge? vi må tenke på våre Landsmenn først.Både de svake-De som er på skråplanet-de som har det økonomisk vanskelig med hensyn til barn.
Å opgradere unge som har fallt ut av videregående skole.
Jeg kan glede Statsministeren med at det nå på mitt hjemsted er satt igang NAV-tiltak på kompetansesenteret vårt for denne gruppen.
Det møtte opp 27 utvalgte og intresserte søkere.. Men beskjeden var.. Desverre dere må søke da det er bare 10 studieplasser her hos oss. Senere om prosjektet er vellykket vil vi ta inn 10 nye..
Jeg vet vedkommende senter før har hatt “elever” som har lest seg opp til fagbrev eks innen helse.. Så at det med den nye ordningen er en reell økningen på 10 elever er derfor tvilsom.
Stoltenberg… Nå må du ta tak i NAV på dette feltet. Dette kan ikke være mening i at de unge som er intressert ikke skal få mulighet til relevant kompetanseheving. Om man har 1 eller 4 elever innen helse eller blikkenslager burde gå ut på omtrent det samme, da pensum må være tilrettelagt i en plan for kravene i de enkelte fag..
Når våren kommer og hjørnestensbedriften vår starter å ta inn ferievikarene sine vil mange av disse 10 falle fra fordi de får ordinært arbeid. Prosjektet med så tynnt elevgrunnlag vil da “gå i vasken” og sannsynlig lagt ned.
Samtidig må vi få tilbake førerkortopplæringen gjennom NAV. Førerkortet er grunnlag for å være fleksibel i arbeidslivet.
”Kunnskap er MAKT”!
Jeg er så enig med Jens at nå må vi satse på kunnskap, og spesielt på å få flest mulig gjennom videregående skole. Det blir et nederlag, stort eller lite, med alt vi begynner på og ikke får til. Følelsen av ikke å strekke til er det verste som kan ramme et menneske, og som ung kan det være en katastrofe!
Etter min mening, bør vi ta disse problemene i grunnskolen og ungdomsskolen. Ungdomskolen må bli mer en studierettet skole, hvor retningen for senere livsløp blir lagt. Men da må skolebudsjett og politikk tas ut av kommunale hender. Kommunepolitikere og foreldre må bare få ansvar for å følge opp at reglene blir etterlevd.
Sverre Nordmoen
Klart at utdannelse er viktig for å få godt og givende arbeid. Men nå er det jo slik at mange har vanskeligheter med teoretiske fag, av flere grunner. Det kan skorte på konsentrasjonsevner pga. av store problemer i hjemmemiljø o.a. og/eller lese- og skrivevansker. Videre vet vi at det er mange arbeidsoppgaver i samfunnet som MÅ løses og som ikke krever særlig mye utdannelse. Hvis det er slik at vi VET at oppgaver som renhold etc. er nødvendige, så bør også slikt arbeid og de som utfører det respekteres og belønnes like mye som de som utfører mer administrativt arbeid. Det blir i grunnen feil å si at det er et nederlag å ta slike nødvendige jobber.
Jensemann! Få tilbake de maskuline fagene i skoleverket. Erkjenn med det samme! Gir du en gutt en dukke så ønsker han noe mekanisk å stelle med.
Skolene er blitt for kvinnedominerte fordi mange av de sosialistiske lærerne har fått det for seg at det ikke er noen forskjell på kvinner og menn.
De tror at bare guttene blir drillet i kvinnelige sysler så brytes motstanden ned.
La gutta få mekanikk, fysikk, kjemi, lære om biler, fly, skip, grunnleggende om: Nano, bio, info teknologi, handel, industri, næring, eksport, hvordan starte egen virksomhet, industridesign, produktutvikling, markedsføring og sallg, prosess, produksjon, motorer, solseller, vindkraft slik kunne jeg fortsette å fortsette å skrive om alle de fagene som IKKE tas seriøst i den norske skole. Gjør noe med dette så blir det lettere for unge menn å velge studieretning. Da finner de ut hva matematikk, fysikk, kjemi og andre skal være godt for…..
I England hadde de for noen desennier siden noe som het 11+ eksamen. Man måtte ta den da man var ca. 11 år gammel for å få en plass i videregående skole. Hvis man ikke greide prøven var man betraktet som mindre intelligent og fikk ikke gå videre. Det ble lagt merke til at jentene gjorde det bedre enn guttene. En av grunnene til dette var at de fikk bedre resultater i de matematiske oppgaver. Senere ble det oppdaget at gutter ikke var så flinke fordi de rett og slett ikke hadde utviklet de nødvendige hjernecellene som skulle til for å løse disse oppgavene ennå. Tok de eksamen ett år senere gjorde de det like bra som jentene.
Da jeg var frivillig aktivitør for barn og ungdom i en idrettsforening her i Oslo ble jeg fortalt på mitt første kurs hvilke oppgaver man skulle og ikke skulle gi barn av ulik alder. Gir man dem oppgaver som de ikke er tilstrekkelig fysisk utviklet til å klare vil de få negative opplevelser, tro at de er udugelige, og kan miste lysten til å fortsette. Det er viktig at de opplever mestring for å motiveres til å fortsette utviklingen, ellers kan de falle fra fordi de ikke lenger gidder å prøve.
Hvis man legger opp til at gutter får studere fagene på et nivå som passer deres kapasitet, i f.eks. matte (ca. et år etter jentene), så mener jeg at man vil få et annet resultat enn man får idag.
Ferdigheter er grunnlag for all læring. Traff en gammel lærer på 90 år en gang da jeg lå på sovekupe på jernbanen. Hun sa: Barna har ikke noe å gjøre på skolen før de kan kneppe buksa.
Noen unge faller ut av skolen fordi de ikke har tilstrekkelig læringsmiljø. Dette gjelder dem som ikke har ferdigheter og dem som sitter og sover fordi de ikke får oppgaver som står i forhold til sine evner. Et barn som sitter og “sover på pulten” trenger ikke å mangle evner. men du verden som han sover når han først har sovnet.
Oppe på denne siden er det et innlegg som sier noe om å få tilbake de maskuline fagene. Dette innlegget er ikke vanlige tanker i dag.. Men kanskje et innlegg som ser og forteller mere om faglig fortvilelse enn vi tror.
Jeg mener historien kan lære oss om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
På barneskolen hadde vi bibelhistorie, norsk, regning, sang, tegning, gymnastikk og seinere bilologi, samfunnskunnskap, historie og seinere katekisme, sløyd og skolekjøkken.
Pensumet sto i ei bok. Eks bibelhistoria. Vi fikk lekser, lærer forklarte, vi tegnet og tenkte og vi fikk ny lekse. Fortellingene var kortfattede. Pensummet var også så lite at i løpet av året kom vi gjerne igjennom det 3 ganger… Slik var det også med regneboka. Pensum var også der så lite at vi gikk gjennom det flere ganger. Vi utvidet det ikke.. Og den som ikke hadde lært noe i løpet av 3. gjennomgang…
Hæreide og Amundsens historebok er på 324 sider inkludert innholdsregister. Den er delt i pensum for 4. 5. 6. og 7. klasse..
Jeg kan ikke huske at det var en eneste av kullet mitt på vel 80 elever på ungdomsskoletrinnet som kom ut av skolen uten å kunne + minus, deling og ganging, % regning eller uten å kunne ,lese og skrive. I snitt kunne de aller fleste gangetabbellen, ligning med en ukjennt, noen engelske bøyinger, hvor Bonaparte var født og hvor han døde, sitt fadervår og noen salmevers også…
Under ungdomsskolen kom kopimaskinen og opplæringsTV og mattematikken. Bokstavregning, algebra, ligninger med 2-3 ukjennte, paranteser og opphøying. Da fallt mange av . For å bøte på det delte man klasser etter elevenes funksjon.. Etter oppdelingen fallt mange av de flinkeste elevene av. Da visste de fleste om de hørte til på yrkesskolen eller på gymnaset. Der gikk Norge glipp av mange dugende lærere..
På 70-tallet var det yrkesskole. 1-årig husmorlinje, stuertlinje, kokke/servitørfag, elektriker linje, mekanisk linje, byggefag, handel og kontor og senere hjelpepleier og kunst og håndverklinje.. Så hadde man gymnaset som var for de som skulle videre i utdannelse og landbruksskolene som tok seg av å lære opp dem som skulle utføre landbruk. På kokkefaglinjen trengte man i de dager fransk, engelsk, næringslære, vinlære, litt om de lovene som regulerte området, renhold, bruk av redskaper osv . Mattematikk var kalkulering av kostnadene på varer, bestillinger etc. samt en del regnskapsføring. Det var det vi trengte for å kunne fungere i jobben ved å drive et kjøkken. Ser man på “Helstrøm rydder opp” har man glemt reinhold som fag på kokkefaglinjene nå for tida og regnskap må være fraværende.
Bøkene til det enkelte faget var ei bok. Man fikk lekser og oppgaver og faget var begrenset slik at man skulle ha basisikunnskapen i orden for å få eksamen. Har bøkene ennå og de er på max 100 sider. Hederlige unntak er kjøkkenordboka og lærebok i kjøkken. De er på 300 sider, beregnet på oppslåing. Vi hadde jevnlige men gode faglige kunnskapstimer i disse 2 bøkene. Så var det hovedsaklig praksis-timer med gjentatt produksjon av hotellmat som vi selv spiste og vurderte. Jeg hadde den ære å partere utallige slakt. Vi solgte også konditorvarer til forbruker. Men så hadde vel å merke lærerne vår vært lærlinger på Continental i Oslo. De hadde kunnskapene sine i orden.. Men jeg tror ikke de var noen ræsere i mattematikk algebra, – akkurat.
Nå skulle man nesten tro at dette var for 100 år siden. Men slik var det for de aller fleste, variert ut fra hvilken linje de gikk på, som er 48-60 år i dag. Denne aldersgruppen har fått grundig basiskunnskap under grunnopplæringen. Senere har vi studert og utvidet vår fagkunnskap. Og hvem kan påstå at vi ikke har drevet det til noe i dette landet???
Utdannelse.
Ja, kunnskap er viktig om en så bare har tenkt å bli bare yrkesutøver. Jeg arrangerte for noen år tilbake et fagbrevkurs for renholdsassistenter. Det var pokker ikke lite lærdom de måtte tilegne seg. Det er ikke bare utførelsen av selve renhold, men de må vite om vaskemidler, gulvbelegg, blomster og miljø generelt. I tillegg en del teori som matte og engelsk m v. Dette gjør at de får en yrkesstolthet som også gir mer lønn. I etterkant har jeg aldri truffet fagbrevutdannet som har vært mer glad for at de ble motivert for å sette seg på skolebenken. Dette var damer på 25 +. Jeg skriver dette for jeg leser Ranveig Frøviks innlegg om renholder, som ikke krever større kompetanse. Mens om fagutdannet har mann også fått med seg litt kunnskap også om samfunnet og kan bli dyktigere politikere eller foreldre.
Vi kommer alle fra forskjellige miljøer med forskjellige evner, forutsetninger og interesser. Flid og vilje til å få ting til, er heller ikke like. Derfor mener jeg alle i ungdomsskolen burde få en sjanse til utforske hvilken utdannelse de vil begynne på før videregående skole. Derfra er det masser av tid til å ombestemme seg, om en har skaffet seg studiekompetanse. Dersom det ble bygget større kunnskapssentra med muligheter for et valgår, i både yrkes- og teoretiske fag i ungdomskolen, så ville vi unngå mye av den skoletretthet, skulking og frafall, vi har i videregående skole. Men da må vi ta skolepolitikken ut av henna på heimekjære kommunepolitikere å løfte det opp på et nasjonalt nivå med ordentlig finansiering i bunn.
Sverre Nordmoen
Marianne Beate Hvidsten! Jeg forstår ikke hva du mener med: – Og hvem kan påstå at vi ikke har drevet det til noe i dette landet?
Hvis du sikter til innledningen i denne debatten så antyder den ingenting om vi har drevet med noe i landet eller ikke!
Debatten har rettet søkelyset mot hvorvidt dagens skoler er opptatt av den enkelte elev sine interesseområder!
Stopp den uverdige trakasseringen av uføre! Så noen rulleteksten på NRK i dag tidlig? Mindre en av ti uføre ønsker ikke å værei arbeid.Tenk det-Hedda! Selv ble jeg skadet som førti åring udner en oparsjon og har utviklet et kronisk smertesyndrom. Har f¨tt Pasienstskadeerstattning og foriskirngspenger og utmerket medesinsk bistand fra offentlige helsetjenester. Mitt møte med NAV-den gangen Trygdeetaten-har vært ett frytleig mareritt. Såpass at jeg alltid sørker for skriftelig doumentasjon og aldri går alene i møter.Som erfaren saksbehandler, tidligere politker og tillitsvalgt har jeg til gode å få demonstrert inkompetanse i slikt omgang som det NAV representerer. Som en preumtivt ressursstrek person har jeg heldigvis kunnet bruke jurist i denne sammeheng, Min tankle i dag går til alle de som ikke den muligheten. Da jeg ble skadet var jeg på starten av min kariærer som personak-og infromasjonskonsulent. Jeg vhadde også gjennomført deler av ett studieprogram som jeg hadde tenkt å bygge videre på. Sånn ble det ikke-og blir ikke. Er det noen villfarne der ute som vil bytte?? Jeg har ca 280 000 tusen året som tidsbegenet ufør(eller på den gliitrende nye ordningen Arbeidsavklaringspenger-den oppvisningen i offentløig hersketeknikk vil jeg komme tilbake til en annen gang hvis kreftene tilltaer det) Det er rimelig å annta at min lønn dersom jeg ikek var blitt skadet hadde ligget på ett sted mellom fem hundre tusen og åttehundretusen i året. Dessuten er jeg gift med en mann som tjener veldig godt.Men-jeg er fryktelig syk. Og blir behandlet ten verdighet av det offentlige velferdssystemet. Hvis nioen der ute leste Dagbladet lederartikkel på fredag så er den ganske dekkende.
Em solidarisk hilsen til alle der ute som ikke har ressurser til å bli hørt og ikke penger til å få hjelp. Blir det noen bedre dager skal jeg se om jeg orker å komme oftere på banen.
Ingrid
Jeg reagerte på det samme,
men det de egentlig sa var at drøyt 90 % av de uføre er uføre og at 8 – 10 % kan tenke seg å komme i arbeid igjen.
Det kommer litt an på hvordan man leser tall, media er ikke de mest saklige.
Nå har det jo vist seg før at NAV’s beregninger ikke er til å stole på…