Konsekvens av den Svenske: Sykemeldingsordning. Norge; bør se på den på forhånd -forebygge.

svd.se
Psykiatriläkarna Agneta Gryparis och Susanne Ringskog Vagnhammar har patienter som pressas för hårt av Försäkringskassan. Ångestdrabbade människor klarar ibland inte stressen det innebär att över en natt gå från sjukskriven till arbetssökande, utan går ner sig i ett träsk av socialbidrag, depressioner och självmordstankar.Foto: Anna Bank
Läkare: Sjuka pressas för hårt
AV NIKLAS ORRENIUS
PUBLICERAD 3 MARS 2010 9.46 | UPPDATERAD 3 MARS 2010 11.36 2 +
Stelbenta regler och okunniga handläggare på försäkringskassan driver psykiskt sjuka människor längre ner i depression och självmordstankar. Det menar två psykiatriläkare i Malmö.

Mörkret faller utanför psykiatrimottagningen nära Dalaplan i Malmö när överläkarna Susanne Ringskog Vagnhammar och Agneta Gryparis understryker att det finns väldigt många bra handläggare på Försäkringskassan. Handläggare med hjärta, som bryr sig om hur människor mår, som verkar vilja patienternas bästa.

Psykiatriläkarna påminner om detta, för de vill också berätta om det andra. Om handläggare vars tondöva, övernitiska ageranden i kombination med det nya sjukförsäkringssystemet riskerar att knäcka psykiskt sjuka.

Susanne Ringskog Vagnhammar berättar om hur Försäkringskassan försökt pressa en av hennes patienter, som redan arbetade deltid, att arbeta ännu mera. Helst hundra procent.

– Jag var orolig för hans liv. Han var självmordsbenägen och hade fått flera hjärtinfarkter, kopplade till hans psykiska sjukdom. Men handläggaren på Försäkringskassan ringde och hamrade på mig hela tiden: ”Kan han inte arbeta? Kan han inte arbeta?”. ”Utsätts han för mer stress åker han ner i skoskaften”, sa jag, men mötte ingen förståelse.

Susanne Ringskog Vagnhammar är även verksam inom NASP, Nationellt centrum för suicidprevention, och har skrivit boken ”Första hjälpen för självmordsrisk” som snart ges ut. Hon har sett hur självmordsbenägna män hamnat i kläm på grund av Försäkringskassan.

Män tar livet av sig två och en halv gånger oftare än kvinnor. Paradoxen är att deprimerade män sällan söker hjälp, enligt Ringskog Vagnhammar.

– Det fanns en annan man. Han var för duktig, jobbade för mycket. ”Jag lägger mig på spåret”, sa han, ”jag orkar inte det här”. Jag sjukskrev honom. Men då är det återigen en handläggare på Försäkringskassan som inte förstår hur det fungerar med stress och självmord.

Hennes kollega Agneta Gryparis skakar på huvudet. ”Så stelbent att man baxnar”, mumlar hon. Försäkringskassans regler om arbetsförmåga är inte skrivna för att passa psykiatriska diagnoser, menar Agneta Gryparis.

– De nya tidsgränserna kan helt stjälpa rehabiliteringen.

Hon berättar om en patient, en kvinna i trettioårsåldern, som lider av svår värk och har diagnosen svårt generaliserat ångestsyndrom. Hon har inte kunnat jobba på över tio år.

Kvinnan visste att hon skulle bli utförsäkrad vid årsskiftet, och hade med stigande panik räknat ner dagarna. När arbetsförmedlingen kallade henne till överlämningsmöte blev hon förtvivlad och självmordsbenägen.

Agneta Gryparis försökte förgäves peppa sin patient att gå på mötet.

– Hon klarar inte folksamlingar, att vara i grupp. Nu visar det sig att hon inte längre får ersättning. ”Du får gå till socialen”, var det besked hon fick. Men socialtjänsten har så lång handläggningstid att hon inte kan få pengar förrän den 31 mars.

Patienten har blivit sämre, med fler självmordstankar och mer stress. Det råder enligt Gryparis inget tvivel om att de nya sjukförsäkringsreglerna är den direkta orsaken.

– Det är inte värdigt att behandla människor så. Det är att plåga, säger Agneta Gryparis.

Samtidigt är inte allt med det nya sjukförsäkringssystemet becksvart, påminner Susanne Ringskog Vagnhammar. Hon har en mer positiv syn på de nya tidsgränserna och möjligheterna till rehabilitering än sin kollega. Tidigare var Försäkringskassan mest frånvarande. Susanne Ringskog Vagnhammar kände sig ibland trängd av patienter som krävde att hon skulle sjukskriva dem, trots att de egentligen inte var sjuka.

– Det var en kille som var alldeles desperat. Han sade att han led av ångest och depression men jag kunde inte ställa den diagnosen. ”Jag kan inte sjukskriva dig”, sa jag.

Den unge mannen hotade med att ta livet av sig. Ringskog Vagnhammar träffade försäkringskassan och sade ”ni måste hjälpa den här killen”. Sedan hörde hon inget förrän nästan ett år senare, då hon såg hans namn på patientlistan.

– ”Gud, nu är han jättearg på mig”, tänkte jag. Men istället tackade han mig för att han hade fått en spark där bak. Han hade kommit igång med en praktikplats.

– Vilken solskenshistoria, säger Agneta Gryparis.

Själv träffar hon sällan patienter som försöker bluffa till sig intyg. De flesta har ett stort lidande. Problemet är att psykiatriska diagnoser inte alltid tas på allvar av omgivningen.

– ”Ryck upp dig”, säger folk. Det är respektlöst. Psykpatienter har lägst status.

De båda överläkarna möter massor av patienter som skäms för att de är sjukskrivna. Det har blivit suspekt att vara sjukskriven, särskilt om man har en psykiatrisk diagnos.

– Mina patienter far illa av allt som skrivs om fusk och överutnyttjande. De känner sig som pestsmittade, säger Agneta Gryparis.

Susanne Ringskog Vagnhammar nickar. Hon understryker att sjukskrivning inte är någon hjälp och behandling i sig.

– Freud sade: för att vara frisk måste en människa ha kärlek och arbete. Att arbeta ger tillhörighet och sammanhang.

Agneta Gryparis håller med. Men vill gärna påminna om en sak.

– Alla människor klarar inte det.

SvD.se StartsidanInrikes: Kraftig ökning av socialbidrag

Kraftig ökning av socialbidrag
Publicerad: 3 mars 2010, 10.46. Senast ändrad: 3 mars 2010, 10.50
Förra året betalades det ut 8,8 miljarder kronor i ekonomiskt bistånd (socialbidrag), visar ny statistik från Socialstyrelsen. Det är en ökning med 20 procent jämfört med 2008.

- Det går att se lågkonjunkturen i de här siffrorna. Arbetslösheten är fortsatt hög. Man kan förvänta sig att utbetalningarna av ekonomiskt bistånd blir högre i en lågkonjunktur med hög arbetslöshet, säger Josefine Blomkvist, statistiker på Socialstyrelsen.

Samtidigt har utbetalningarna av introduktionsersättning till flyktingar ökat med fem procent under 2009 till 2,3 miljarder kronor.

95 procent av kommunerna, 275 stycken, har ökat sina utbetalningar av ekonomiskt bistånd. I 105 av dessa kommuner har utbetalningarna ökat med över 30 procent. I endast tolv kommuner har utbetalningarna minskat.

Den största ökningen skedde i Tranemo kommun, där ekonomiskt bistånd, exklusive till flyktingar, ökade med 105 procent förra året jämfört med 2008.

Kraftiga ökningar skedde även i Herrljunga med 85 procent, i Norsjö med 88 procent, samt i Osby med 86 procent.

Däremot minskade utbetalningarna för helåret 2009 i bland annat Bjurholm, Lycksele och Säter.

Etter mine erfaringer og etter å ha fulgt med i diskusjonen her, har jeg gjort meg noen tanker.

Jeg er selv ”utbrent” etter et hektisk liv innen IT-bransjen og en generelt stressende hverdag. Jeg har vært syk siden 2002 (i arbeid siden 1978), men ville egentlig ikke innse dette selv. Jeg var da ikke psyk.

Har aldri vært en person som har løpt til legen for alt og ingenting. Valgte derfor å slutte i den stressende jobben og starte med noe annet. Men etter mange forsøk på å starte noe eget (noe som jeg ikke taklet p.g.a. min psykiske helse) og finne meg en annen relevant jobb måtte jeg kaste inn håndkleet i 2005. Jeg måtte innese at jeg var syk. Kroppen ville ikke mer. Og da ble jeg fanget i NAV-systemet.

Jeg har vært via dagpenger til sosialstønad, rehabiliteringspenger, attføringspenger og nå arbeidsavklaringspenger. Og hele denne tiden har jeg levert meldekort (en liten pause ved sosialstønad). Meldekort skal leveres fordi NAV skal ha oppfølging av den enkelte. Men hva er oppfølging? Jeg har hatt personlig møte med en saksbehandler 2 ganger på denne tiden. Og har også som andre ringt og ringt, fått feil utbetalinger, det er blitt glemt å gjøre nye vedtak og jeg har så vidt hatt nesa over vannet når det gjelder min økonomi. Hadde jeg ikke hatt snille foreldre og andre i familien så hadde jeg ikke hatt noe hjem i det hele tatt.

Diskusjonen går hele tiden ut på at sykefraværet skal ned. Men blir vi friskere av det? AAP skal også kunne gis i perioder med behandling. Men det ser ut til å være glemt. Klarer du ikke å jobbe, skal du. Jeg er i et av systemene som heter ”Vilje viser vei”, men hvilken vilje? Min? Jeg er IKKE uvillig til å komme meg ut i jobb igjen. Men gi meg tid til å bli frisk. Gi meg rom til å bli frisk. Nå bruker jeg det lille jeg har av energi til å vise min restarbeidsevne. Men restarbeidsevnen er for tiden for liten til å kunne måles. Men allikevel så skal den måles i 9 mnd til. I mellomtiden så stagnerer sykdommen. På lavnivå. Jeg ville gjerne ha brukt denne energien til å bli friskere. Jeg trenger et pusterom. Ja, jeg trenger rutiner. Men mine rutiner ut i fra mitt energinivå. Det føles som NAV vil at jeg fortsatt skal brenne mitt lys i begge ender. Og jeg fortsetter i sammen nedadgående spiral. Jeg føler meg faktisk tappet for mer energi enn jeg noen gang gjorde mens jeg var i fullt arbeid.

Jeg kan ikke se at NAV-reformen har tatt høyde for at vi psykisk syke ikke blir friske i forhold til et forhåndslagt løp. Vi stotrer oss fremover og har våre tilbakeslag. Og samfunnet skal være glad for at de fleste av oss ikke gir opp. Vi reiser oss igjen og går videre. Men i vår egen fart. Jeg hadde ønsket meg litt ”fri” fra forventninger og press. Få lov til å prøve å overleve hverdagen i mitt tempo.

Med initiativ fra min psykolog etter ønsker fra meg, har jeg endelig fått bli med i en prøvegruppe med Fysisk aktivitet på resept. Jeg har stor tro på at jeg skal ha utbytte av dette. Da jeg bestandig har vært en aktiv person i skog og mark. Og savner å være i fysisk aktivitet i min hverdag. Med lavt energinivå er organisert aktivitet på mine premisser et kjempetilbud. Men dette er et løp som jeg må gjøre parallelt med arbeidsutprøving. Så det ene spiser det andre. Men det er deilig å være fysisk sliten istedenfor bare bestandig å være psykisk sliten.

For en som ikke er syk, kan dette virke banalt. De fleste klarer jo både arbeide og trene. Men har man ikke energi til en gang å lage seg skikkelig mat. Så er veien til ut i arbeidslivet lang. Jeg var en gang i kontakt med en dansk lege som hadde mye erfaring rundt det å være utbrent. Det kan av og til ta like lang tid å bli frisk som det tok å bli syk. Jeg og mange med meg fortviler over vår situasjon. Vi setter drømmene våre på ”hold”. Og prøver å ta en dag av gangen. Så når NAV spør meg hvilke tanker jeg har om fremtiden. Så har jeg ingen. Tar en dag av gangen. Kanskje jeg har overskudd til å treffe venner og familie i morgen. Dra på kaffebesøk til noen, eller bare en liten tur på kafé. Men jeg brenner energien på utprøving av restarbeidsevne.

Jeg antar at siden restarbeidsevnen min ikke blir noe større innen fristene til NAV, så er det vel en stor sjanse for at jeg havner på uføretrygd. Jeg trodde at tidsbegrenset uføretrygd skulle gi enkelte av oss tid til å bli friske nok til å komme oss ut i arbeidslivet igjen. Men nå er denne muligheten borte. Nå er vi alle i samme båt, med samme hastighet. Hva skjer når man har vært på AAP i 4 år og fortsatt ikke har blitt frisk? Hvilket system skal fange oss opp da?

Her er hva som står om lengden av Arbeidsavklaringspenger:
Hvor lenge du får arbeidsavklaringspenger vil avhenge av behovet ditt for å være i arbeidsrettet aktivitet. Som hovedregel kan du likevel ikke motta arbeidsavklaringspenger i mer enn fire år. Stønadsperioden vil derfor variere fra person til person. I særlige tilfeller kan stønadsperioden forlenges utover fire år.
Når du har blitt i stand til å skaffe deg arbeid etter gjennomført tiltak eller behandling, kan du få arbeidsavklaringspenger i inntil tre måneder mens du søker arbeid. Du må være registrert hos NAV som ordinær arbeidssøker. Dersom du har søkt uførepensjon, kan du motta arbeidsavklaringspenger i inntil åtte måneder mens søknaden er under behandling.

Målet til NAV er at jeg skal komme meg ut i arbeid. Mitt mål er å bli frisk. Er vel samme sak mener enkelte. Men metodene for å nå dette målet er ikke lik for NAV og meg. NAV ønsker at jeg er i arbeidstrening (jeg har da arbeidstrening nok?), jeg ønsker å være i behandling, gjerne fysisk aktivitet. Mitt håp er at jeg skal kunne bli frisk nok til å kunne omskolere meg og komme meg ut i jobb før jeg skal gå av med pensjon. Jeg har fylt 50 og tiden går fort. Og i mellomtiden er jeg avhengig av at min saksbehandler ikke er for firkantet og kan gi meg litt rom/tid til å bli frisk.

Til Hilde Aunås; dette kunne jeg skrevet selv,- jeg tror jeg vet AKKURAT hvordan du har det! Bortsett fra at jeg hadde fått ca 6 mndr på TU og fred fra NAV før jeg nå er over på AAP og helt andre og stressende betingelser. Jeg tror det M L Sittlinger skriver før deg er like sant i Norge som i Sverige. Folk som sliter psykisk passer ikke inn i det nye AAP-systemet. Vi trenger å få kjøre et annet løp enn fysisk syke folk. Hvorfor blir vi ikke trodd på det? Jeg tappes fort ned nå bare fordi jeg vet at jeg får så mye nytt å forholde meg til fremover med NAV og nye økonomiske rutiner. Psykisk friske folk ser ikke ut til å kunne sjønne at små tuer kan velte store lass her. Hvis jeg skal ha en mulighet til å komme meg i jobb igjen trenger jeg det stikk motsatte av denne AAP-ordninga ei stund til. Men det får jeg ikke. Det er synd, for jeg hadde faktisk begynt å få trua på at jeg ville kunne bli arbeidsfør igjen. Helt til dette kom og energien forlot meg igjen…

Å danse med djevelen I

Kikki Brill skrev:

“Selv om din lidelse er fysisk regner jeg med at du også psykisk er preget, utbrenthet er et populært ord blant mektige menn og kvinner, men vi som har vært syke i intervaller eller kronisk, vet at psyke og fysikk henger nøye sammen.”

Den historien jeg nå skal fortelle, innebærer at jeg hopper litt frem og tilbake i tid.

En rekke psykologiske og fysiske tilstander og situasjoner oppsto i forbindelse med mitt opprinnelige helseproblem og de kontakter jeg etterhvert fikk med myndigheter og hjelpeapparat.

Angst og depresjon

Å leve med en trusel om at et sadistisk monster når som helst kan komme og utsette deg for den grusomste tortur er pinefullt. Enda verre er det når du ikke vet ekstakt når monsteret dukker opp, men du vet at det kommer. Da gripes man av motløshet, redsel oppstår og etterhvert blir redsel og angst selvforsterkende og blir til en selvstendig tilstand. Å rammes av uutholdelig smerte gjennom gjentatte lange perioder sliter en ut og fører til anfall av depresjon. Når man er alvorlig syk, uten å vite hva slags sykdom man lider av, hvor lenge sykdommen og smertene vil vare eller hva som vil bli lidelsens endepunkt er så ubetinget noe som påvirker psyken og personligheten.

Tristhet og skam

Å oppleve å tape alt hva jeg hadde bygget opp i min tilværelse, slik at jeg til sist ikke hadde noenting igjen og var henvist til å leve i en kondemnert bygning uten noen som helst ressurser førte til mange vonde følelser. Under sykdommens herjinger hadde jeg solgt unna eiendeler som var viktige for meg og som i mange tilfeller betød mye for meg. Når dette til slutt resulterte i at jeg endte opp med å leve i en falleferdig bygård, var det hele blitt til en kontinuerlig psykologisk sjokktilstand for meg. Det hjalp ikke akkurat på situasjonen at familie og venner begynte å se på meg som en mislykket person, en levende fiasko som var ute av stand til å gjøre noe som helst riktig. Deres reaksjon var at “de tingene som skjer med ham er sånt som ikke forekommer her i Norge.” Altså, konkluderte nesten alle mine venner og hele min familie, måtte det være meg det var noe galt med. I dag, når tilsvarende ting skjer med mange andre og dessuten blir beskrevet i mediene, forstår mine nære og kjære at det var hold i hva jeg sa for 30 og 20 år tilbake og at jeg ikke var hverken en løgner eller spesielt sta, uansvarlig eller vanskelig og slett ikke var skyld i alle mine problemer.

Redsel, enda mer skam og vedvarende ubehag

I løpet av den tiden jeg mottok økonomisk støtte fra attføringen eller sosialkontor, skjedde det ofte at den aktuelle etaten sendte brev til meg som jeg oppfattet som direkte truende, fordi de i disse brevene krevde at jeg skulle møte opp her og der og stadig vurderes på nytt. Hvis jeg da unnlot å møte opp, ville utbetalingene bli stoppet. Den eneste tryggheten jeg hadde i livet, den økonomiske støtten jeg fikk når jeg ikke kunne tjene penger, var hele tiden gjenstand for usikkerhet ved at hjelpeapparatet truet med å ta støtten vekk. Hvordan skulle jeg leve helt uten penger? Det var et skremmende spørsmål.

Ofte var det helt umulig å innfri disse kravene. Når jeg bodde i en bygård var det som oftest mellom tredje og femte etasje, og uten heis. Når jeg hadde et sykdomsanfall, noe jeg ofte hadde i denne tiden, kunne jeg bokstavelig talt være ute av stand til å ta på meg bukser eller knytte skolissene. Da var jeg i alvorlige problemer dersom et slikt truende kontrollbrev kom. Det høres sikkert ekstremt ut, men sannheten er at jeg har tilbrakt år av mitt liv med å være så syk at jeg ikke har kunnet forlate bygningen. Noen ganger fikk jeg ikke engang hentet brevet før møtedatoen eller forfallsdatoen.

Det hendte at de bare stoppet utbetalingene, og jeg oppdaget dette til min store fortvilelse når sjekken uteble. Da måtte jeg kontakte det aktuelle kontoret og forsøke å forklare situasjonen, noe som ikke alltid var like enkelt. Enkel var heller ikke situasjonen som oppsto når pengene uteble. Regningene kunne jeg naturlig nok ikke betale uten å ha penger å betale med, noe som i en rekke tilfeller førte til at kravene gikk til inkasso. Når kravene gikk til inkasso, var det da som nå slik at man måtte betale enda mer i form av straffegebyr og renter og på toppen av dette rentes renter. Da økte pengesummene jeg skulle betale virkelig raskt og til skremmende størrelser. Man overveldes av en blanding av skam og redsel for hva som nå skjer, når man er ute av stand til å betale husleien eller strømmen, eller har en inkassosak på nakken.

Stress og stressrelaterte tilstander

Etterhvert fikk jeg også central serous retinopathy (CSR). Denne tilstanden sies å være forbundet med vedvarende stress som får kroppen til å produsere et hormon kalt cortisol som kan skade øynene. Et hull dannes i netthinnen og væsken under lekker ut, flyter ut over netthinnen og sperrer for lyset. Det er som å se gjennom et isbelagt vindu. Over tid flyttet dette seg fra det ene øyet til det andre. En slik syklus kunne vare i seks måneder. Først ble det ene øyet rammet, og så kunne det være en periode med normalt syn fra det ene øyet normaliserte seg til det andre øyet begynte å feile. Dette skjedde gradvis. I en periode da denne tilstanden var på sitt høydepunkt, ble det andre øyet angrepet før det første hadde stabilisert seg. Hva som da var situasjonen, var at jeg var praktisk talt blind noen uker før jeg “bare” fikk sterkt nedsatt syn i enda noen uker. Resultatet av en slik dramatisk sekvens var naturligvis sterk angst og depresjon.

Å danse med djevelen II

Kikki Brill skrev:

“Selv om din lidelse er fysisk regner jeg med at du også psykisk er preget, utbrenthet er et populært ord blant mektige menn og kvinner, men vi som har vært syke i intervaller eller kronisk, vet at psyke og fysikk henger nøye sammen.”

Raseri

Etter at jeg hadde mistet attføringspengene, fikk jeg fra tid til annen innvilget hjelp fra sosialkontoret. Hvorvidt jeg i det hele tatt fikk hjelp, så ut til å variere med hvilket sosialkontor jeg kom til og hvem jeg møtte der. Grunerløkka og senere Grunerløkka-Sofienberg ble etterhvert en stor vits. Tingenes tilstand ble der slik at sosialkontoret ved Akerselva kjøpte inn skuddsikkert glass og ansatte vakter fra privat vaktselskap for å beskytte seg mot sine egne klienter.

At aggresjon oppsto, var kanskje ikke så merkelig. For å ha noe håp om å komme inn, måtte man helst stille seg i kø mellom seks og syv om morgenen til et sosialkontor som åpnet klokken ni! Når dørene åpnet klokken ni, skysset vaktene inn så mange det var plass til, og de som ikke fikk plass måtte komme tilbake neste dag og gjøre et nytt forsøk. Å prøve å nå sosialkontoret på telefon, var nesten like umulig. De hadde bare en times telefontid pr. kontordag, og mengder av fortvilte mennesker som trengte hjelp ringte da samtidig i løpet av denne timen. Ofte måtte jeg da bare stå der å se på mens mine siste tretti, tyve og ti kroner forsvant ned i hullet på den offentlige telefonboksen mens jeg ventet på å få svar i den endeløse telefonkøen.

Hvis ikke dette var nok til å få de hjelpetrengende til å forstå at hjelpeapparatet i liten grad klarte å hjelpe dem, kunne episoder som denne gjøre budskapet gjøre det enda tydeligere: En gang så jeg en mann på dette sosialkontoret som hadde et spedbarn i sine armer. Han hadde ventet i dagevis på et svar på sin søknad om hjelp, og hadde ingen penger i det hele tatt. Nå spurte han om han kunne få snakke med vakthavende akuttansvarlig, slik at han i det minste kunne få penger til å kjøpe melk til det lille barnet sitt. Han ble da avvist, fordi vakthavende akuttansvarlig var fraværende og på kurs.

En ond sirkel

En tid fikk jeg husly hos noen mennesker som bodde på Godlia, og jeg søkte der om hjelp på det lokale sosialkontoret. På grunn av mine tidligere erfaringer fra Grunerløkka sosialkontor, regnet jeg ikke med å få noen hjelp. Men de menneskene jeg bodde hos insisterte på at jeg måtte søke hjelp, så jeg gjorde det likevel. Og, tro det eller ei, men jeg fikk hjelp. Forskjellen mellom Grunerløkka og Godlia var helt utrolig. På Godlia var de vennlige og hjelpsomme, og tilbød meg til og med å hjelpe meg med å skaffe min egen hybel. Men det ville jeg ikke. Da sosionomen lurte på hvorfor, forklarte jeg at jeg i så fall ville måtte undertegne en kontrakt med oppsigelsesperiode. Når da sosialkontoret etter en tid stoppet utbetalingene, som de også gjorde etter en tid, ville jeg være i en enda verre situasjon. “Hvordan det?” spurte saksbehandleren. Jeg forklarte da at på grunn av min situasjon var det følgende det typiske mønsteret:

Innvilget sosialhjelp – hjelpen stoppes – søke på nytt og vente – kan ikke betale regningene i mellomtiden – regningene går til inkasso – tilbake på sosialhjelp – men sosialkontoret vil ikke hjelpe med gamle ubetalte regninger – må betale regningene med livsoppholdspengene – utbetalingene stoppes før gjelden med renter er betalt – ingen flere penger til å betale regningene med – rentene vokser og øker gjelden hele tiden – alt du har betalt hjelper likevel ikke -gjelden består og bare øker – og nye regninger og ny gjeld kan heller ikke betales. Dette ble som en uavbrutt spiral som bare snurret rundt og rundt og fortsatte og fortsatte uten å stoppe.

Dermed ville jeg ha minst tre til fire måneder med ubetalte regninger og nytt inkassokrav på nakken før jeg eventuelt ble innvilget hjelp på ny. Om jeg fra tid til annen klarte å få penger fra venner og familie, var dette på langt nær nok til å betale alle regningene. Altså ville gjelden hele tiden bare øke. Dette hadde jeg vært gjennom før. Skulle jeg nå underskrive en leiekontrakt som forpliktet meg til å betale, ville jeg igjen være like ille ute eller verre når jeg ikke hadde noen form for stabil inntekt eller varig ytelse.

Svik og hvordan det føles å bli sveket

Jeg vet ikke om det var de gjentatte episodene av senebetennelser som skadet og “spiste opp” så mye av vevet at det ble for svakt eller om det var alderen som hadde svekket meg, men jeg ble i 1998 utsatt for et alvorlig uhell. Hva som skjedde var at jeg gled på et glatt underlag, falt bakover og i fallet ble den firhodede knestrekkeren ("quadriceps") strukket bakover samtidig som musklene spente seg i et refleksbetonet forsøk på å gjenvinne balansen. Da røk hele denne senen, og jeg kollapset og ble liggende på bakken ute av stand til å gå oppreist. Jeg måtte krype på to armer og ett ben for å komme meg i hus. Etter denne alvorlige skaden klarte jeg å hinke meg til Legevakten. Den første legen jeg konsulterte, sa at jeg hadde vann i kneet. Dette selv om jeg hadde en åpenbar skade, og nesten ikke klarte å plassere vekt på det skadede benet overhodet. Men nei, jeg hadde bare vann i kneet i følge denne legen. Jeg ga ikke opp, og gikk til Legevakten igjen etter noen uker. Da klarte vakthavende lege å stille diagnosen, forsto at senen hadde røket, og han ringte øyeblikkelig til MR-avdelingen ved Ullevål sykehus. Han forlangte at de skulle ta bilder med en gang. Men de svarte at de ikke kunne, fordi alle timeavtaler var opptatt. Legen ville imidlertid ikke gi opp, og insisterte på at mitt tilfelle var alvorlig og trengte øyeblikkelig hjelp. Han snakket og argumenterte i kanskje 20 minutter, og gjentok flere ganger at han kunne påvise et nedsenkning på omkring fire cm mellom kneskålen og muskelen og at han lett kunne legge to fingre side om side ned i denne sprekken. Han slo fast at det var viktig at jeg, hans pasient, fikk hjelp og behandling så raskt som mulig.

Til slutt klarte denne legen å overtale dem til å gi meg en timeavtale i løpet av en ukes tid. Men da jeg møtte frem som avtalt til timen, viste det seg at Ullevål sykehus på egen hånd hadde kansellert timeavtalen jeg var blitt gitt, og at jeg måtte vente en hel måned på å få hjelp. Etter en måned med smerter og invaliditet (jeg kunne bare med stor vanskelighet stavre meg frem ved hjelp av en stokk), fikk jeg time og MR ble utført. Denne undersøkelsen viste at quadriceps var revet tvers av. Men jeg fikk ingen tilbud om operasjon. Etter en tid gikk jeg til en spesialist ved et annet sykehus, jeg husker ikke lenger navnet, og denne legen nektet å ta rapporten fra Ullevål på alvor. I tillegg sa han at operasjoner på denne typen skade som regel er mislykkede. Jeg trodde på hva han sa. Nå la de hele benet fra ankelen til hoften i en avstivet nylonbandasje, og slik skulle jeg gå i flere måneder. Men hva som skjedde var at hele benet hovnet opp, jeg fikk sterk kløe og smerter, og måtte skjære av hele denne nylonbandasjen. Deretter var det ingen hjelp å få, og jeg måtte gå slik og klare meg som best jeg kunne inntil jeg kanskje var heldig og fikk hjelp.

Etter enda en tid fant jeg ut at slike operasjoner, hvor sener sys sammen, faktisk utføres og med godt resultat. Jeg snakket med mennesker som hadde fått denne senen sydd sammen og var blitt friske og førlige. Jeg hørte rykter om at innsparingstiltak og innstramninger i helsevesenet hadde ført til at mennesker over en viss alder ble nedprioritert dersom skaden ikke var direkte livstruende. Jeg fikk imidlertid kontakt med en som var enda eldre enn meg som akkurat hadde blitt operert for en tilsvarende seneskade, og alt gikk bra. Men jeg ble altså direkte utsatt for usannhet, og de avviste å behandle meg. Dette selv om det skadede benet nærmest hang og slang. Hvordan kunne dette skje, hvordan kunne de gjøre noe slikt? Jeg begynte å få nærmest paranoide tanker. Kanskje hadde jeg blitt svartelistet av en eller annen for meg ukjent årsak? Selv om jeg sa til meg selv at dette var en paranoid måte å tenke på, var det umulig å ikke tenke at noe måtte være galt et sted. Pessimistiske og negative tanker overveldet meg, og benet var nær ubrukelig. Etterhvert begynte jeg å oppfatte hvordan våre myndigheter ser på mennesker uten jobb, og jeg fant frem til en slags forklaring på hva jeg var blitt utsatt for: Jeg sa til meg selv at de nektet å hjelpe meg fordi jeg ikke hadde arbeidet eller betalt skatt på mange år. Jeg har fortsatt ikke fått behandling, og benet har langt i fra normal styrke. I denne situasjonen plages jeg fortsatt med dystre tanker og paranoide mistanker om at helsevesenet rett og slett har bestemt seg for å neglisjere meg for all fremtid. Men det tar ikke lang tid før håpet om å bli hjulpet er tilbake, heldigvis.

Å danse med djevelen III

Kikki Brill skrev:

“Selv om din lidelse er fysisk regner jeg med at du også psykisk er preget, utbrenthet er et populært ord blant mektige menn og kvinner, men vi som har vært syke i intervaller eller kronisk, vet at psyke og fysikk henger nøye sammen.”

Psykisk belastning øker og jeg ble lammet

Til sist kom det så langt at alt dette ble så belastende at jeg ikke lenger klarte å etterkomme "hjelpe"etatenes krav om kontroll og å stille opp til vurderinger. Jeg ble redd for å åpne min egen postkase. Når postmannen kom, begynte jeg å svette, jeg fikk kvalmefølelse og holdt på å kaste opp, jeg fikk pusteproblemer og hjertebank. Senere fikk jeg vite at disse symptomene er tegn på overbelastning, men etter min mening hade jeg grunn til å være redd. Det eneste jeg fikk gjennom posten var trøbbel, trøbbel og mer trøbbel i form av kontrollkrav, regninger og inkassovarsler.

Da jeg endte opp med å bo ute i skogen i en gammel men koselig hytte som noen snille mennesker lot meg få bruke, gikk jeg sjelden til postkontoret, og jeg fikk ofte ikke brev som var adressert til meg. Når jeg hadde “gode” perioder og var i stand til å bevege meg såpass at jeg kunne gå til byen og hente posten på postkontoret, måtte jeg i tillegg overvinne redselen for å hente posten og motta de ubehageligheter som skjulte seg i brevene. Dette var det ikke alltid jeg klarte. Noen ganger klarte jeg å lese posten, andre ganger ble jeg kvalm og spydde, og andre ganger var jeg så skrekkslagen og redd at jeg bare kastet alle de forferdelige konvoluttene bak et tre i skogen uten å lese dem.

Jeg var stort sett enten fysisk ute av stand til å fylle ut selvangivelser, så så dårlig at jeg av den grunn ikke klarte å gjør det, eller jeg var så fylt av angst og håpløshet at jeg var emosjonelt ute av stand til det. Dette førte til skjønnsligning, slik at ligningskontoret antok og fastsatte en inntekt jeg ikke hadde hatt og heller ikke ville vært i stand til å ha ettersom jeg var fullstendig og totalt arbeidsufør. Hvis jeg ikke husker feil, ble jeg krevd for tilsammen 6 000 000 – seks millioner – kroner ved en andledning. Jeg opplevde det som et utrolig og uforståelig mareritt at jeg skulle bli antatt å ha hatt noen inntekt i det hele tatt, og attpå til en inntekt som kunne generere et slikt skattekrav.

Å være fysisk og psykisk ufør og ha sterke smerter, ble etterhvert nærmest bagatellmessig, sett i forhold til den belastningen og den tilleggssmerten som nådeløse myndigheter og like ubønnhørlige private kreditorer skapte med sine vedvarende krav.

Jeg mistet troen på systemet og hadde bare håpet tilbake

Jeg forsto på et tidlig tidspunkt at mine drømmer om utdannelse ville mislykkes. Etter flere forsøk på å begynne på utdannelser og få formell kompetanse, forsøk som alle mislyktes, ga jeg opp. Jeg hadde prøvd flere ting: Heltidsstudent, deltidsstudent, ett fag om gangen osv. Men jeg klarte det ikke og til slutt ga jeg altså opp. Sykdommen stoppet meg gang på gang. Hvis du ikke kan klare å komme deg på skolen, kan du ikke få undervisning, og hvis du er syk klarer du ikke å gjøre lekser eller følge med i faget. Dette var min situasjon. Det tok lengre tid å miste troen på at legene og helsevesenet ville gjøre meg frisk igjen. At det sosiale hjelpeapparatet ikke ville hjelpe meg, men behandlet meg som en ussel snylter og latsabb, ble jeg klar over etter noen år. Men det tok likevel fortsatt tid å våge å innse at det bare var å slutte å søke en hjelp som jeg ikke fikk, stoppe å klamre meg til noe jeg ikke hadde og akseptere en usikker fremtid.

Sagt med andre ord, jeg var nødt til å forholde meg til realitetene og slutte å kaste bort tiden. Sykdommen destabiliserte hele mitt liv. Legene kunne ikke helbrede meg. Det sosiale hjelpeapparatet inkludert attføringssystemet og sosialkontoret behandlet meg på en måte som til tider gjorde min sykdom enda verre, og hjelpen jeg fikk var betinget og kortvarig. Men jeg ga aldri opp håpet om en dag å bli frisk. Dette var den tynne tråden jeg hadde og som jeg brukte til å dra meg ut av håpløshetens bunnløse hull. Da jeg bodde ute i skogen, stabiliserte alt seg. Mine plageånder kunne ikke finne meg, jeg var helt avsondret fra resten av samfunnet og dets press og jeg fant endelig sinnsro. Til slutt ble øynene bedre, og etter enda flere år ble sykdommen mindre invalidiserende.

Offentlig Hjelp

How Robin Hood’s men really treated the poor : http://www.youtube.com/watch?v=167IhlXnN2Y

Liv-Hege skrev: “Psykisk friske folk ser ikke ut til å kunne sjønne at små tuer kan velte store lass her”.

Flere av innleggene i denne tråden, særlig fra folk som selv er syke, inneholder lignende budskap som det overnevnte. Dette gjør meg litt betenkt.

Mest sansynlig er det “psykisk friske” mennesker som vil få den oppgaven å prøve å få syke folk friske igjen. Dette være seg f.eks. leger,psykologer, ulike terapeuter, saksbehandlere etc..Dette i tillegg til litt egeninnsats selvfølgelig.

Denne jobben kan virke håpløs så lenge psykisk friske mennesker, i følge flere her, ikke skjønner noenting..
Med andre ord en falitterklæring i forhold til egen situasjon.

Mange av innleggene her uttrykker misnøye med hjelpeapparatet, NAV etc. Mye av dette også med rette selvsagt. Det jeg derimot savner forslag på er konkrete løsninger. For å finne løsninger kan en ikke bare kritisere, men også være åpen og konstruktiv.

Victor, Du tar ganske pusten fra mange av oss.
Det blir i det lengste laget, innholdet mister sin mening, når vi faller av etter hvert.
Å danse med djevelen .
———- Innholdet hadde vel passet bedre i egen sone, for dem som er spesielt interesserte.
Skildringer som dette er viktige, men jeg falt fra underveis, det ble for detaljert for meg og da mister artikkelen sin hensikt. Det fortjener den ikke.
Nå mener jeg ikke at det er galt av deg å skrive, men volumet blir noe stort, når temaet i Bloggen er: Enige om sykefraværet.
Har for øvrig sans for mye av det du skriver.

Jeg tror altså ikke at hovedutfordringen for hjelpeapparatet er manglende lyst eller evner til å hjelpe de med bistandsbehov. Som tidligere nevnt så tror jeg at de fleste mennesker har empati og forståelse for andres situasjon, også i forhold til de som sliter psykisk. Den største utfordringen fra NAV ble etablert og fram til i dag er systemet i sin helhet slik jeg ser det, f.eks problemer med organisering, stort arbeidspress, lange saksbehandlingstider og manglende kompetanse på ulike områder. I tillegg til sviktende eller feilaktig oppfølging og tilrettelegging, gjelder også det sistnevnte for enkelte arbeidsgivere. Det er blant annen slike konkrete saker det bør arbeides med å forbedre etter mitt syn.

Slik jeg har oppfattet det er det nettopp noe av dette regjeringen nå holder på å ta tak i.

Min spådom for oss som er psykisk syke er at reformen vil skape mange selvmord, mange som går utforbakke økonomisk fordi en god del av de psykisk syke ikke kan bevise overfor minstenksomme NAV hvor syke de er, grad av angst, grad av andre symptomer som gjør dem arbeidsudyktige. Det er lettere å se celleforandringer enn mentale forandringer for å si det litt brutalt…så mine tanker går til alle de psyke i samfunnet..

Kikki: Det er en dyster spådom du kommer med her, håper ikke den slår til! Du har nok rett i at psykisk sykdom stort sett er mer abstrakt enn fysiske diagnoser. Derfor er det etter mitt syn svært nødvendig med klare retningslinjer og økt kompetanse i NAV-systemet med tanke på hvordan en behandler mennesker i vanskelige livssituasjoner. Når en får høre om hvor dårlig mange mennesker har blitt behandlet av NAV, kan en begynne å lure på om det har fått vokse fram en slags “ukultur” i systemet. Det skal ikke være slik som mange opplever i dag, at det er store forskjeller fra saksbehandler til saksbehandler når det gjelder kvaliteten på den bistanden som ytes til hver enkelt kunde. Jeg tror som tidligere nevnt at mye av svaret på å kunne oppnå forbedringer i NAV på overnevnte områder, er klare retningslinjer, kompetanseheving, og til slutt, dyktig og strukturert ledelse på hvert enkelt NAV-kontor.

Jeg er opptatt av at de som er syke skal få lov til å være det uten å miste sine rettigheter. En skal også ha stor respekt for syke mennesker, og være lydhøre overfor det de forteller og opplever. Sykdom er en individuell opplevelse, og enhver kjenner seg selv best.

Politisk så forstår jeg at det kan oppstå mange dilemmaer i en slik prosess, både etiske og mer praktiske. Det praktiske tror jeg dreier seg mye om samfunnsøkonomi og kostnadene ved et høyt sykefravær. Når det gjelder det etiske så er det synet på mennesket slik jeg ser det. F.eks:

• Er det riktig av samfunnet å “gi opp” troen på at folk kan bli friske av sin sykdom og komme seg tilbake i arbeidslivet igjen?

• Hvilken behandling kan være hensiktsmessig for at mennesker kan bli arbeidsføre igjen?

• Er uføretrygd det eneste riktige alternativet?

• Er det viktig og/eller riktig å stille krav til syke mennesker?

Jeg tror at uføreytelser for mange mennesker kan være det eneste riktige alternativet, skjønt det bør være det siste. Men samtidig så synes jeg det ligger mye kjærlighet i nettopp det å ikke vil “gi opp” mennesker med tanke på gjeninntredelse i arbeidslivet, at alle tenkelige alternativer skal være prøvd før en uførestønad innvilges.

Det å ha tro på mennesket er tross alt å respektere det…

Jeg er redd jeg ikke forstår hva som er problemet med å sende inn meldekort. Hvorfor snakker dere ikke om ytelsene når dere har dirrekte kontakt med statsministeren. I Mai skal det være et nytt trygdeoppgjør.

Eller er det ikke lenger sånn at det er et problem med de lave rehabiliteringspengene folk får under attføring?
Har problem med å se at NAV ikke skal kunne kreve meldekort fra folk som har restarbeidsevne. Jeg er utdannet innen faget utredning og kan klart se at flere av innleggene er velfremlagt. De kan være tildels lange. Jeg kan se at staving og gramatikk er korrekt. Hva er problemer med å sende melding over data da?

Eller er det sånn at de som har så lite å leve av ikke har tilgang til dataverdenen. Kort og godt fordi det er for dyrt?

Dog er det viktig at NAV har et sterkt fokus på psykisk alvorlig syke mennesker. Jeg tenker her på dem som kan eller med sikkerhat vil havne i psykose. De kan i perioder ha store problem med å forholde seg til meldekort og virkeligheten forøvrig. Å få kuttet strøm eller bli husløs vil kunne bli tragedier om stønaden opphører.

Når man har en foreløpig uføretrygd er det fordi behandlingsapparatet ser håp om at den som får stønadenen kan ha mulighet til å gå ut i arbeid, og at de ser et håp og har tro på at pasienten kan få hjelp til å komme tilbake til arbeid.

Jeg mener det er tungtveiende for samfunnet at NAV klarer å finne ut hvem som skal få hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet slik at de får en sjanse til å komme i arbeid. Dette på tross av at det kan ta år før NAV innvilger uføretrygd.
Varig uførestønad er en svært dyr ordning. Det er grunnen til at bare de som MÅ HA uføretrygd får den.
Ellers vil uføretrygden som system bli så utvasket som ytelse at den ikke vil bli å kunne leve av for noen.

Jeg tror problemet egentlig er at man burde hatt samme ytelse fra rehabiliteringen startet som om man hadde fått varig uføretrygd. Rehabiliteringspengene for dem som ikke har tilstrekkelig grunnlag som arbeidstaker, er ikke til å leve av. Folk blir utarmet på grunn av fattigdom.

Har nå lest-- Danse med djevelen. Er ikke enig i at dette ikke er riktige innlegg i debatten. Den viser hvordan folk har det når de er langt nede og hvordan folk kommer seg på fote igjen. Dette er den virkelighet folk kan havne i hvis de ikke søker og får hjelp når problemene starter. Det er den alvorlig sykes situasjon som beskrives.
Innlegget beskriver hvordan den som virkelig trenger sykelønnsordningen opplever sin verdighet.

Den beskriver også den sosiale nøden som kommer når folk mister sykkelønna etter 1 år. Hvordan økonomiske bekymringer slår føttene under den selvtillit den syke har og den påfølgende angsten som fører til sosialangst og isolasjon. Det er kanskje akkurat da den syke skal søke seg inn på NAV. Alle forstår at etaten kommer for seint inn med tiltak i et slikt system. Derfor er det nå inngått en IA avtale.

Ordningen med skjønnsligning er heldigvis forbi. Dog er det en del som ennå har etterdrønninger av gjeld til skattefogden fordi selvangivelsen ikke var levert inn med underskrift. Ordingen var et offentlig overgrep for mange.
Det er startet gjeldssanering via lensmannen men ved siste revisjon av ordingen var den ikke innført alle steder.

Ennå venter jeg på at Staten skal sette et tak på den rente% som det er lovlig å ta i Norge.

Innleggene er også bra fordi det beskriver hvordan de sosiale ordningene fungerer i dagliglivet. At sosialkontoret ikke klarer å hjelpe alle. Om en rekke fattige som står i kø for å få hjelp til matpenger. Her er det ikke bare den syke som er fattig. Her ser vi et fattig land.

Vi som psykisk syke ønsker ikke å stå frem som sutrete og negative. Men når vi skriver våre historier så ser dere som er friske, hvilke problemer vi daglig sliter med. Og dere ser på det som negativ kritikk, på et system som i utgangspunktet er laget for å hjelpe. Som friske ikke har følt på kroppen, ennå. Mange av oss har følt oss overkjørt i mange år. Så når vi endelig får skrevet ned det vi opplever, så blir det kanskje oppfattet som noe sytete.

Ja, vi kritiserer kanskje. Og vi har ikke løsningene. Dere som er så heldige og ikke har kommet i vår situasjon bør være lydhøre for våre erfaringer. For det er egentlig det vi ønsker med å fortelle våre historier. Og ser man litt optimistisk på det, er ikke all dårlig kritikk ment negativt. Vi er brukere av et system og ønsker at systemet skal bli best mulig. Vi kan f.eks. sammenligne det med et datasystem , der ventes det alltid av de som har utviklet systemet at det kommer tilbakemeldinger fra brukerne. Og for at systemet skal bli mest optimalt blir systemet videreutviklet og kommer gjerne i nyere versjoner. Og det er egentlig slik jeg vil at min kritikk skal bli tolket. Innspill til et bedre system.

Jeg tror ikke at vi som er psykisk syke mener at alle psykisk friske ikke skjønner noen ting. Men vi føler oss overkjørt av et system vi selv ikke orker å kjempe alene i lenger. Vi prøver å overføre vår erfaring med å være psykisk syk til de som er psykisk friske. Det er fortsatt de som er i arbeid og som er friske som sitter i de styrende organer.

Jeg velger å engasjere meg her fordi jeg i utgangspunktet har håp om at noen da ville høre mitt syn og erfaring. Som psykisk syk har jeg ikke mistet den kunnskapen og erfaringen jeg har opparbeidet meg som et frisk menneske. Men jeg har fått en ny erfaring som syk i tillegg. Og denne erfaringen er det viktig at noen får tilgang til. Det skal ikke behøve å være min oppgave som syk og komme med konkrete løsninger. Men jeg kan i alle fall si fra når jeg ser og føler noe som er feil. Jeg har knapt overskudd til å løse mine små hverdagsproblemer. Men jeg vil komme sterkere tilbake som en frisk person en dag og vil da gjerne være med i en gruppe som ser på alternative løsninger for psykisk helse innen NAV-systemet.

Konklusjonen min når jeg leser alle disse innleggene fra psykisk syke er at alle ber om mer tid, større fleksibilitet, forståelse og respekt og at økonomien blir forutsigbar og stabil. Og vi håper at noen friske mennesker hører oss og tar oss på alvor. Noen i dette samfunnet, som er i en posisjon til å få gjort noe med det. For enkeltvis er vi for svake.

Det er så bra at mennesker skriver om sine erfaringer. At vett og forstand og evne til forståelse og innlevelse varierer, også blant politikere og NAV-ansatte, er dessverre et faktum. Men allikevel, hos noen vil det dere sier gå inn i og føre til holdningsendring.

Som dere alle vet, så har jeg vært syk psykisk i mange år. Trenger ikke gå i dybden på dette, alt er fortalt.
Engasjementet mitt som jeg har hatt siste månedene går på NAV og for min del spesielt slik jeg og mange andre med psykiske lidelser som er “lettere” enn tunge psykiatriske diagnoser blir møtt med av holdninger.

I alle de årene jeg har vært i Aetat eller NAV har mistroen om omfang, innhold og bakgrunn vært meislet i stykker og økt i omfang.

Har du virkelig blitt mishandlet så mye?
Er du virkelig deprimert du som er så ressursterk?
Ta deg sammen osv.

Spesielt smertene mine i kropp, hode og øyehule har blitt bagatellisert med at jeg fremprovoserer smertene psykosomatisk.

Helt til jeg fikk ny fastlege for tre år siden. Han har lest alt om meg og sier til meg at her må det være noe mer som ligger til grunn.

Så til saken:
I januar fant min mann meg i snøen utenfor huset. Jeg var bevisstløs og hadde tisset på meg. Flaut men sant.

Legen har bestilt en del tester fysiologisk av meg, noe som ikke har blitt gjort før fordi jeg har blitt møtt med at det bare er psykiske smerter. Så har jeg nå vært avgårde til MR av hodeskallen og full nevrologisk undersøkelse.

Det er gjort funn som først satte meg helt ut, men jeg har ristet det litt av meg igjen.
Det viser seg det at jeg er hjerneskadet blitt av alle spark og slag fra faren min. Hjernen min er perforert av flekker på begge sidene av storhjernen. Noen er store, andre er små, men de er urovekkende mange sa nevrologen. Vi talte ca 16 på den ene siden og ca 11 på den andre siden på datamaskinbilde. I morgen skal hjernen min opp i plenum og undersøkes nærmere av flere. I tillegg er det funnet flere trange blodårer som gjør at blodtilførselen til hjernen min er for lav.

Det som er på gang nå er full scan av nakke og rygg for å fnne ut om det er vridningsskader, små frakturer eller nerver i klem som gjør at jeg lever i et smerte helvete i perioder. Slik har jeg gått i over tyve år for det var jo bare “psykisk”.

Jeg har også blitt fratatt sertifkatet mitt, for jeg har utviklet epilepsi som senskade av all julingen. Besvimelsen i januar var et slikt anfall. Nevrologen håpet at det ikke kom flere anfall, i alle fall sjeldne anfall og det er hullene i hjernemassen som er årsak.

Jeg fikk streng beskjed om å ikke utsette hodet for mer harde slag i livet og at stress osv ville kunne trigge anfall. Jeg skal sannsynligvis undersøkes mer nevrologisk, og om dette er så “ille” ifht andre som har blitt mishandlet, det vet jo ikke jeg. Men det var ikke morsomt å se på skjermen og sammenligne hodets innhold med en te-sil.

Jeg skal fortsatt i møte med NAV ellevte mars. Denne gang kan jeg i alle fall bevise at jeg faktisk har blitt grovt mishandlet. Ikke en gang, eller to men mange.

Positivt tilslutt: Lillehjernen hadde ingen flekker! Ergo er i alle fall den viktige delen av hjernen spart. Storehjernen har jo mye ubrukt kapasitet, så jeg har tross alt vært veldig, veldig heldig.

Fantastisk interessant det du forteller der, Kikki, men fryktelig trist. Jeg håper at nevrologen etter hvert kan gi noen gode nyheter som går på at skadene kan hele seg litt med tid og stunder. Håper så inderlig det for deg! Det var også interessant, for man skal ikke uten videre gå ut fra at slike plager er bare psykosomatiske. Det erfarte også et familiemedlem av meg som hadde vært utsatt for et biluhell som man til og begynne med ikke fant noen skader av, men i ettertid ble det jo påvist. Før dette, en nerveslitende kamp med NAV som faktisk gjorde vedkommende så syk at hun fikk 60% uføretrygd. Den vettløse behandlingen vedkommende ble utsatt for i tillegg til alle sykdomsplager som det ikke var dokumentasjon på tok fullstendig knekken på alt av energi og overskudd og førte til dyp depresjon.

Det er faktisk derfor jeg deler det selv om det sikkert virker sprøtt for noen. Vet de at jeg er psykisk syk (kronisk depresjon og kronisk søvnløshet for det meste) så tåler de som leser at jeg er lekk som en sil i hjernen også. Må jo ha litt selvironi hvis det er til hjelp for noen. Det er trist at det tok så mange år før jeg fikk adekvat hjelp. Men ingenting å gjøre med det.

En lettelse, tro det eller ei, at jeg kan dra til NAV og si at SE, det ER sant at jeg har blitt mishandlet, jeg har bilder som kan bevise det! Tenker da på den forferdelige runden med avhør hos psykiateren fra NAV. Den knakk meg…en som er mishandlet og levd i et helvete og så blir det stilt spørsmålstegn ved om du virkelig kan gå så “psyk” i mange år..nei, det har jammen meg ikke vært en morsom reise det her.

Men gir jeg opp? Nei da! Jeg er takknemlig for at lillehjernen er intakt og at jeg tross at ikke er verre stilt på toppen selv om det var vondt å se hjernen sin på skjermen med mange flekker.

Men hva med alle de andre som blir i NAVsystemet lenge pga psykisk helse etter vold. Blir det enklere å få avklart eventuelle fysiske symptomer med undersøkelser parallellt med psykoterapi eller vil det fortsatt bli møtt med at det er psykosomatiske smerter?

Jeg håper igjen at min inderlige åpenhet vil føre frem.

Mitt håp er jo at mange saksbehandlere i NAV-systemet og politikere som styrer og steller med disse sakene virkelig leser disse innleggene, for de er jo så uvurderlig betydningsfulle!

Hvorfor havner psykisk syke på sosialen?
Spørsmål til alle: Hvor vanlig er det at psykisk syke må gå til sosialen på grunn av at de faller mellom stoler mens de venter på NAV? Hva er de mest vanlige årsakene til stopp i utbetalinger? Hvilke politiske vedtak har fått slike virkninger?

Les 2.6.5 Det medisinske vilkåret

Her en liste over lovendringer. Hvilke innstramminger fører flest til sosialen? (Fall mellom stoler eller sanksjoner?

Innskjerpingen i de medisinske inngangsvilkårene startet i 1991 : nedsettelsen i vesentlig grad skulle skyldes sykdom.
1994: Fibromyalgi-kjennelsen i Trygderetten. Trygderetten uttalte i en prinsippkjennelse at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon. Ankesak nr. 2922/93.
1995:Fibromyalgi-kjennelsen i Trygderetten. Trygderetten uttalte i en prinsippkjennelse at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon. Ankesak nr. 2922/93.
2000:Skjerping av attføringskravet for uførepensjonister (Administrativt tiltak). Endringen ble innført for at flere skal forsøke attføring før uførepensjon tilstås.
2002:Det innføres plikt til å sende meldekort for mottakere av attførings­penger. Bruk av meldekort skulle være en påminnelse til stønadsmottakerne om at den relasjon de har til Aetat både gir rettigheter og plikter.
2004: Tidligere uførepensjon ble delt i en tidsbegrenset og en varig ytelse. Tidsbegrenset uførestønad skal innvilges for en periode på ett til fire år når det er en viss mulighet for at stønadsmottakeren kan komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid.
Odelstinget – Møte tirsdag den 8. juni 2004 kl.19.15 Diskusjonen omkring retten til å være sykmeldt. (Sanksjoner etter åtte uker for manglende aktivitet.)

Feilklipp i mitt innlegg ovenfor. Slik skal det være:

1995: Innskjerping av lovbestemmelsen om de medisinske vilkårene. Kravet til at sykdommen skal være varig og at sykdommen skal være hovedårsaken til reduksjonen i ervervsevnen lovfestes. Endringen kom på bakgrunn av Fibromyalgi-kjennelsen.

Tormod Høiseth skrev:

“Min mening er at folk stort sett bør klare å levere meldekort hver 14 dag. Dette er gjort med noen tastetrykk, eller pennestrøk.”

So what?

What has that to do with the people you identify in the quotation below? Are you saying that because people in general aught to manage it that they aught to manage it too? Did you miss the mention of psychological difficulties?

“Jeg synes også det er et paradoks at enkelte i denne diskusjonen bruker masse resurser i lange innlegg til å klage på dette, men å kunne avse noen minutter til utfylling av meldekort derimot, virker svært vanskelig.”

What is your resolution for this paradox? Are you saying that they are lying, you are surprised or that you don’t understand?

“men dette med meldekort anser jeg som ?flisespikkeri?”

flisespikkeri: det å henge seg opp i små og uviktige detaljer. Does that mean that their problem is small and unimportant as well?

What you were judging cannot be fathomed through bondevett. It has nothing to do with aristotelian logic either. It is psycho-logic.

Victor: Jeg beskylder ingen for å lyve. Når det gjelder meldekort så mener jeg som tidligere skrevet at det for noen mennesker kan være nødvendig å få slippe dette. Tror de fleste som følger denne debatten leser innleggene helhetlig, det blir meningsløst å plukke ut få setninger å bruke disse som sitater. En må lese innleggene i en sammenheng, og hvert enkelt innlegg som en helhet for å få den riktige betydningen av det som står der. Igjen er det elementer av “dømmende karakter” i diskusjonen. Som f.eks. " Did you miss the mention of psychological difficulties?" eller "What you were judging cannot be fathomed through bondevett ". Dette er eksempler på påstander og konklusjoner som ikke medfører riktighet i forhold til min person. I forhold til tema i denne diskusjonen er det i tillegg svært usakelig, og medfører dessverre en avsporing av debatten.

Tormod Høiseth skrev:

“Jeg beskylder ingen for å lyve.”

Det er bra å høre, takk for det. Men kan du klargjøre hva du mener?

“Når det gjelder meldekort så mener jeg som tidligere skrevet at det for noen mennesker kan være nødvendig å få slippe dette.”

Men likevel snakker du samtidig om bestemte personer, som har fortalt at meldekortene er en belastning. At meldekort med truselen om at ytelsen stoppes dersom kortet ikke fylles ut er en stor tilleggsbelastning for syke mennesker, kan jeg godt forstå. Dette er imidlertid hva du sier:

“Jeg synes også det er et paradoks at enkelte i denne diskusjonen bruker masse resurser i lange innlegg til å klage på dette, men å kunne avse noen minutter til utfylling av meldekort derimot, virker svært vanskelig.”

Hva mener du med dette? Jeg spurte deg bare hva du mener. Hvis du ikke antyder at de lyver, så ser det ut som om du er overrasket over at syke mennesker klarer å skrive lange innlegg når de føler seg i stand til det. Det virker som om du ikke forstår at det er mulig å skrive og formidle sine meninger når man har en god periode, men at dette ikke nødvendvis betyr at de er ovenpå hele tiden. Mennesker som har psykiske eller fysiske smerter og problemer, kan meget vel ha perioder hvor de har overskudd avløst av perioder hvor de er nede. De som har kritisert den overdrevne kontrollen fra NAV har ikke motsagt seg selv. Hvis du ser en motsetning mellom å være i stand til å skrive et innlegg og å finne det vanskelig å levere et skjema på et tidspunkt hvor man kanskje ikke føler seg særlig bra, så må det være fordi du ikke forstår at menneskers sinn og kropp er slik at de ikke er like mye på topp hele tiden. Hvis det påtvungne meldeskjemaet skal leveres inn på et bestemt tidspunkt, kan dette føles som en tung hindring dersom vedkommende på det tidspunktet er inne i en dårlig periode. Disse tingene er i endring hele tiden, og er ikke konstante. Dette er det viktig å være klar over!

Så da spør jeg: Hvor ser du en motsetning mellom å være i stand til å skrive et innlegg på et tidspunkt, men være ute av stand til å følge opp en kontrollrutine på et helt annet tidspunkt?

Tormod Høiseth skrev:

“Tror de fleste som følger denne debatten leser innleggene helhetlig, det blir meningsløst å plukke ut få setninger å bruke disse som sitater. En må lese innleggene i en sammenheng, og hvert enkelt innlegg som en helhet for å få den riktige betydningen av det som står der.”

Jeg er uenig i det du sier her. Det er du som har sagt at du ser et paradoks i at noen skriver lange innlegg, samtidig som de samme menneskene opplever det som tyngende å gjøre noe helt annet i en helt annen situasjon og på et annet tidspunkt. Du snakker først generelt, for så å snakke om bestemte personer. Men det er jo ikke slik at du kan vite noe om hvor vanskelig disse menneskene har det. De forteller at NAVs kontrollrutiner er en stor tilleggsbelastning for dem i en vanskelig livssituasjon. Du avviser i realiteten dette, når du sier at du synes det er er paradoks at enkelte i denne diskusjonen bruker masse ressurser til å beskrive hva de opplever som en belastning. Du avviser disse menneskenes virkelighet slik de føler den på sin egen kropp. Hvordan kan du gjøre dette? Her må du nesten svare klart på spørsmålet: Mener du at hva disse menneskene forteller om at NAV møter dem med mistenksomhet, overdreven kontrolltrang og stivbenthet skal tas alvorlig, eller mener du at de lyver når de sier hva de gjør? Det finnes faktisk ikke flere enn to muligheter: Enten lyver de når de forteller om at de har vanskeligheter med meldeplikten, eller så skaper NAV unødvendige problemer og gjør en vanskelig situasjon verre. Å si dette er hverken flisespikkeri eller å ta ting ut av sin sammenheng. Det er helt avgjørende for de det gjelder at vi bestemmer oss for om vi skal avvise menneskers beskrivelse av sin egen situasjon, eller om vi skal lytte til hva de sier og ta dem på alvor.

Tormod Høiseth skrev:

“Igjen er det elementer av ?dømmende karakter? i diskusjonen.”

Nei, jeg har ikke dømt noen. Jeg reagerer når det antydes at det er en motsetning mellom å være i stand til å skrive et innlegg i en situasjon, og å ikke klare å utføre noe ganske annet i en helt annen sammenheng. Hvis noen mener det er en motsetning her, så virker dette som om man egentlig mener at de lyver når de sier at de synes at meldeplikten og meldekortene er en belastning for dem. Med andre ord: “Fordi du er i stand til å skrive slike lange innlegg, tror vi ikke på deg når du sier at du ikke klarer oppgave X.” Etter min mening er et slikt syn en alvorlig misforståelse, som bør oppklares. Når mennesker har psykologiske vanskeligheter, så skifter formen ofte fra dag til dag.

Tormod Høiseth skrev:

“Dette er eksempler på påstander og konklusjoner som ikke medfører riktighet i forhold til min person.”

Hvis jeg har gitt uttrykk for påstander og trukket slutninger om din person, beklager jeg dette. Jeg kan imidlertid ikke se at jeg har gjort det. Hva jeg ønsker å få klarhet i, er hva du mener med dine utsagn om at det skulle være en motsetning mellom å klare å gjøre en ting i en bestemt situasjon (skrive et innlegg) og ikke klare en annen ting (følge opp en kontrollrutine som oppleves som mistenkeliggjøring). Jeg har ikke kommet med noen påstander eller konklusjoner om deg eller andre personer av den grunn.

Tormod Høiseth skrev:

“I forhold til tema i denne diskusjonen er det i tillegg svært usakelig, og medfører dessverre en avsporing av debatten.”

Denne debatten handler om mennesker. Mennesker som har problemer, og føler sine problemer på kroppen, beskriver de vanskelighetene de har. Jeg ønsker at de skal bli tatt alvorlig, og det er en avsporing å antyde at de bør være i stand til å gjøre en ting fordi de viser evne til å gjøre en annen ting i en annen situasjon. De vet selv hvordan de har det, og jeg synes de bør ha krav på å bli hørt. Du har svart at du ikke påstår at de lyver. Takk for det, men da bør de tas alvorlig, og ikke bli avfeid.

Grunnen til at jeg spør om dette, er at dette er en situasjon som er betegnende for NAV i forhold til mennesker som trenger hjelp. Fra hva du skriver, synes det som om du ikke forstår at mennesker kan takle en ting uten nødvendigvis å takle en annen ting. For helt friske mennesker er det ingen problemer med å fylle ut et skjema to ganger i måneden, det er helt riktig og alle vil være enig i det. Men det er irrelevant i denne diskusjonen! Vi snakker om individer med problemer, og da handler det ikke om hyppighet, minutter, utfylling eller å trykke på knapper. Det handler om overfokusering på kontroll, det handler om følelser og stemninger og smerter som skifter fra en dag til en annen, det handler om at mennesker kan ha problemer med å huske og å utføre tilsynelatende enkle ting når de har en dårlig periode.

I denne diskusjonen har vi blitt fortalt om mennesker som har opplevd at psykisk tilstand har gjort det vanskelig å fylle ut et meldeskjema, og om at NAV har nektet å tro på klienten. I denne forbindelse mener jeg at forhastede slutninger om at “hvis du klarer X, så må du også klare Y” meget vel kan være årsaken til at mange har møtt ubehageligheter hos NAV og synes at NAV-reformen er en reform til det verre. Saksbehandlerens avgjørelse er i stor grad basert på skjønn, og hvilke oppfatninger om mennesker som råder kan være avgjørende for hvordan dette skjønnet faller ut.

Når NAV-ansatte er i en posisjon hvor de skal avgjøre hva et menneske er i stand til eller ikke i stand til, eller avgjøre hvorvidt noe er “unødig tyngende,” er de i en posisjon hvor de tar avgjørelser som strengt tatt krever både faglig innsikt, innlevelse og forståelse for fysiske og psykiske lidelser og hvordan disse uttrykker seg. Dette er svært ansvarsfulle oppgaver, og da er det særdeles viktig at vi unngår enkle slutninger om hva mennesker “bør” være i stand til. Det er også urovekkende at retningslinjene synes å nedtone diagnose og behandling. Igjen, det nytter ikke å piske en død hest, og jeg synes vi skal ta mennesker alvorlig når de forteller at NAV-systemet legger sten til byrden. Jeg tror det er behov for en revurdering av mye av NAVs virksomhet og de forutsetningene de arbeider ut i fra.

Victor: Jeg ønsker ikke på dette forumet å gå inn i en slags privat diskusjon med deg. Det jeg har ytret i denne diskusjonen som helhet, er mine meninger og tanker rundt evnet, som jeg selvsagt ikke har noen problemer med å kunne stå for.

OK, Tormod. Som du vil. Men dette handler ikke om private meninger. Dette handler om svært viktige politiske prioriteringer og beslutninger som berører et stort antall mennesker.

Til Victor: Takk for at du orket å nøste opp i dette. Det gjorde ikke jeg. Men jeg er HELT enig i det du skriver i dine to siste innlegg!

Onsdag 3. mars skriver Tormod Høiseth:

Det jeg derimot savner forslag på er konkrete løsninger. For å finne løsninger kan en ikke bare kritisere, men også være åpen og konstruktiv.

Jeg tror det er viktig for demokratiet at vi, som gir våre stemmer hvert fjerde år, er åpne og konstruktive og kommer med forslag til konkrete løsninger. For å kunne peke ut en god retning fremover, må vi vite hvor vi står. Nå-situasjonen er ikke naturgitt. Den er sterkt påvirket vedtak de politikerne vi selv har gjort. Før vi kan foreslå løsninger, må vi analysere virkningene av vedtakene fra 2004 og til i dag. Nye forslag må tuftes på kunnskap. Jeg føler at jeg veit forlite om brukernes situasjon.

Noen eksempler:
Kjenner vi positive og negative virkninger av Aktivitetsplikten? Har mange mistet sykepenga etter åtte uker?

Hvordan er sykmeldte, som ikke kommer til oppfølgingsmøter hos NAV etter 26 uker, blitt behandlet av lege, arbeidsgiver og NAV i halvåret som gikk foran?

Vil utstøtingen bli større hvis arbeidsgiver skal betale 20% av sykepenga? Hvordan er situasjonen nå? Altså greit å vite ved neste korsvei: Hvor mange sykmeldte har «sagt opp selv» før året har gått, hvert år fra 2004?

Jeg skrev til Pressevakta hos NAV. Nå her jeg fått svar. Klikk her og les e-brevet nedenfra)

Kan dere, “brukere” og politikere, komplettere svarene, så kanskje jeg føler meg kompetent til å foreslå løsninger.

Sannheten kan være for mye

Thor S. R. skrev:

“Du tar ganske pusten fra mange av oss.”

Det var ikke meningen. Jeg beklager hvis jeg har påført deg eller andre ubehag.

Sannheten kan til tider være for mye.

“Innholdet hadde vel passet bedre i egen sone, for dem som er spesielt interesserte.”

“temaet i Bloggen er: Enige om sykefraværet.”

Jeg mener at jeg har holdt meg til temaet. Jeg trodde at alle her var spesielt interesserte i sykefravær. Vi snakker om statens intensjon om å få det ned, i motsetning til å få folk friske. Dette er nemlig ikke det samme. Det virker som om dagens kampanje kun handler om å unngå utgifter. Jeg kunne ha skrevet kort og sagt hvis man gjør det “så går det verre for folk,” men problemet med korte fraser er at de trenger nærmere definisjon. Hva de formidler er ufullstendig og betydningen er da overlatt til individets kunnskap og fantasi. Hvis de ikke allerede har opplevd det som snakkes om skjønner de ingen ting.

Grunnen til at en stor del av mitt liv er lagt ut i et brev til dere, er at jeg ønsket å gi mening til utsagnet om at “det går verre for folk.” Jeg er sikker på at det er vanskelig å se konsekvensen av våre lederes politikk, når de sier klart at sykefraværet skal ned. De burde jo istedet jobbe for å behandle sykdom raskere og bedre. Nå vet de som leser mitt innlegg “Å danse med djevelen” hva jeg snakker om. Autoritetene har spart mye utgifter på meg, og i mitt tilfellehar det fungert for dem men generelt sett tror jeg at på lang sikt blir dette dyrere når sykdommen vedvarer hos de berørte.

Har noen lyst til å oppleve det jeg beskrev? Etter min mening er det det som ligger på lur i buskene, dette er hva som gjemmer seg bak de glatte fraser som betyr det stikk motsatte av det folk flest tror de står for. Nå vil myndighetene skape tilsvarende vanskeligheter for flere mennesker. De som er eller blir arbeidsuføre, langtidssyke eller har noe som koster mye eller er vanskelig å reparere er de som blir kalt latsabb, snylter, bedrager og får dette negative stempelet som en møllestein rundt nakken.

Som Sigbjørn Hølmebakk beskrev så vel i sine tekster, først kommer brønnpisserne og når du har blitt tilstrekkelig mistenkeliggjort og alle “vet” hvilken drittsekk du er, så er du plassert ut på “Jentespranget” et steinhylle høyt opp i fjellet, der hvor du ikke kommer noen vei, ikke opp, ikke ned, ikke har mat eller vann og du må enten dø langsomt eller ta livet av deg selv for å unngå lidelsene.

Denne form for mistenkeliggjøring står i fare for å stigmatisere mange syke eller uføre mennesker. Dette er meget farlig, fordi den politiske viljen til å hjelpe mennesker som har behov for hjelp kan reduseres dersom tilstrekkelig mange får det feilaktige inntrykk at disse mennesker egentlig ikke trenger noen hjelp. Derfor er det så avgjørende at vi holder fellesskapssammfunnets fanet høyt hevet.