Kjære Jens og dere andre.

Første bud på å få til flere arbeidsplasser og mer arbeide… er noe å produsere. Får å ha noe å produsere må en ha ideer, utvikling av disse, ikke minst produsenter som er villige til å produsere de lønnsomme prosjektene. Dette gjelder ikke bare Norge men ethvert land som har behov for nye arbeidsplasser. Men i Norge er innovative vilkår slik at det er meget vanskelig å bære nye tanker, ideer, prinsipper til torgs. Både den juridiske og den økonomiiske delen av innovasjon er for dårlig i Norge. Så jeg vil anbefale regjering, storting om å dukke ned i de innovative økonomiske vilkårene en innovatør blir møtt med i dagens Norge.

For kort tid siden henvendte vi oss til Innovasjon Norge og til Forskingsrådet for å finne ut hvilken hjelp det vart mulig å oppnå. Kravene er de samme for disse for å få økonomisk hjelp? er kravet at vi selv stille med 50 % av kapitalen. Det kunne vi ikke. Prosjektet om kunne føre til større lønnsomhet i norske bedrifter og grunnlag for nye arbeidsplasser måtte legges bort av økonomiske årsaker.

På et besøk hos en av de større bedrifter i Norge med sirka 5 milliarder i omsetning. Hadde vi møte for å presentere vårt produkt/ nytt prinsipp inne fiskeforedling. Vi ba om å få undertegnet en fortrolighetsavtale og fikk følgende svar. Hvis dere krever at vi tegner under en fortrolighetsavtale foreslår vi at vi tar et wienerbrød og en kopp kaffe og går hvert til vårt. Vi har arbeidet med vårt prosjekt i 11 år det har aldri lykkes oss å få en bedrift til å undertegne en avtale og der står prosjektet i dag.

Vi har god grunn til å etterlyse bedre innovative betingelser i Norge. Gjør en ikke noe med dette blir det kanskje dårlig med industriarbeidsplasser i Norge nå og i frremtiden?.

Ta innovasjon i Norge på alvor Jens!

Det kan virke som vi som har prøvet ut systemet angående innovasjon og utvikling i Norge ikke blir hørt?
Men, mange av oss tror at hvis Jens hadde hvert i nærheten av å gjennomføre realiseringen av egen produktide hvor Innovasjon Norge, Forskingsrådet eller andre økonomiske bidragsytere ble innblandet? Tror vi vilkårene omkring FoU, Innovasjon og den økonomiske biten av produktutvikling ville blitt endret over natta…?

Bare for orden skyld. Hvis du har et nytt prinsipp du ønsker penger til å utvikle og henvender deg til Forskingsrådet får du følgende beskjed.

Pkt.1:
Du må selv stille med 50 % av kapitalen!

Pkt 2:
Du må legge frem en nøyaktig, detaljert beskrivelse av prinsippet. Deretter vil det bli opprettet en ekspertgruppe på 4 personer. Du får ikke vite hvem de er, eller hvor de kommer fra?

Det kan du imidlertid få opplyst ”etter” at ditt nye prinsipp er behandlet av ekspert gruppen. Hvis en vender tommelen ned får du ikke støtte. Men prinsippet er da kjent for noen som kanskje kan bli dine konkurrenter.

Det skal tilføyes at Forskingsrådet har ikke egne eksperter! Men henter disse hvor de måtte finnes i laboratorier, bedrifter eller andre steder hvor ekspertene befinner seg. Selvfølgelig er de knyttet til taushetserklæring. Men*hvor* mye tror vi prinsippeter verdt hvis prinsippet ikke blir enstemmig godkjent av ekspertene som kan reise hvert til sitt med nye kunnskaper de ivet ikke nådde opp?

Pkt.3

Under slike forhold? Tar du sjansen på å presentere ditt nye prinsipp?

En annen viktig ting, er å se på hvilken ungdomsgruppe som ender som arbeidsledige. Er det den samme gruppen som dropper ut av videregående? Kanskje da på tide å ta ett eller to skritt tilbake til tiden før reform 94? Samtidig så er det viktig å gi mere praktiske fag i ungdoms og videregående slik at teoritrøtte, som ikke orker jaget etter nasjonale prøver(som heller ikke nødvendigvis er noen pekepinn på tilstand i skolen)får en positiv og annen vinkling på fagene. Og en siste viktige moment: Det har vert en vinkling på arbeidslivet hvor en har trodd at det er rask vei til success og høye lønninger/bonusser. Slik er ikke værden for de fleste

Strategi for å få flere i arbeid.
Jeg er ansatt i NAV, og kjenner en del til situasjonen for de mange som banker på døren i arbeidslivet, men som ikke slipper inn. I et marked av arbeidskraft skulle man sånn umiddelbart tro at alle kunne finne noe å gjøre. Dersom forutsetningene endres, ville nok det være riktig: Dersom alle trygdeordninger, og alle tarifflønnsavtaler ble satt en strek over, ville de aller fleste komme i arbeid. I den sosialdemokratiske velferdsstaten er det jo ikke denne utviklingen vi ønsker. Likefullt er fasiten ganske ofte en slags forfeilet markedstenkning omkring sysselsetting av arbeidssøkere som har gått lenge uten jobb.

Med mindre man fatter politisk vedtak om at alle skal tilvises arbeid, nærmest som i en kommunistisk stat, vil markedets logikk sørge for at mange faller utenfor. Alt for mange. Litt av fruktene ses gjennom økning i antall uføretilfeller. Jeg tror, og det er vel også gjort forsøk på å dokumentere det at mange av de som har en såkalt løs tilknytning til arbeidslivet ender som uføre, mens de i stedet kunne ha beveget seg i en annen retning, nemlig i retning av fast sysselsetting. Uføreytelsen blir redningsplanken for de som ikke greier å hevde seg i markedet av arbeidskraft. Vår regjerings oppgave burde være å meisle ut alternativer som gjør at flere av de som markedet sannsynlivis ikke vil begunstige med ordinært arbeid også kan komme i en situasjon hvor de får oppleve tilhørighet, arbeidsfellesskap, økonomisk forutsigbarhet osv. Hovedstrategien i dag går ut på å tilføre arbeidsledige noen nye kvalikasjoner, slik at de får et bedre utangspunkt i kampen om de ledige jobbene. Dette hjelper noen, men er svært langt i fra å være en oppskrift som forhindrer at flere ender som uføre, mens de i stedet kunne ha vært i arbeid. Ordningen med økonomisk tilskudd til arbeidsgivere et par måneder kan begunstige noen. Sett under ett er NAVs virkemidler ikke på langt nær tilstrekkelig til å snu trenden med utstøting og flere tilfeller av uføre.

Nå har jeg vært kritisk. Jeg har også lyst til å bidra med forslag. Av de tingene jeg kunne tenke meg å prøve var øremerking av stillinger forbeholdt grupper som ellers har store problemer med å komme i arbeid. Staten betaler hele eller deler av lønna i en periode som er tilstrekkelig lang til at folk kan tenke på noe annet enn hvordan de skal overleve de nærmeste månedene, f.eks. 3-6 års periode. Jobbene bør være i offentlig sektor. Lønna må være til å leve av for vokse folk i en normal livssituasjon. Jeg utfordrer deg i denne sammenheng til å tenke igjennom hva du selv mener å kunne klare deg med….
Jeg har også lyst til å se på et kvotesystem hvor NAV og næringslivet kan samarbeide tettere enn i dag. Noen arbeidsgivere er kjent for å ta mer samfunnsansvar enn andre. Jeg mener det skal lønne seg, også bedriftsøkonomisk, å ta samfunnsansvar. Gjennom korte tilskuddsperioder er arbeidsivere henvist til å ta de aller beste fra NAV; ikke de som er tyngst å få sysselsatt. Gjennom et kvotesystem kan større virksomheter forplikte seg til å sysselsette arbeidskraft tilvist av NAV, forutsatt at personene som tilvises har rimelige forutsetninger for å kunne fungere i bedriften.
Det vil si at større virksomheter må påta seg mer ansvar for sysselsetting av et visst antall utplassert gjennom NAV. Jeg forstår godt at en del motforestillinger da umiddelbart kommer opp, – bildet av helt umotiverte arbeidssøkere som ikke har noe i arbeidslivet å gjøre. Dette bildet er morsomt, og det er forfeilet. Det fins nok noen såkalte “Pirkaer” ute og går, men det store flertallet av de som er uten jobb er seriøse mennesker som er interesert i å gjøre en god jobb hvis de blir tatt godt i mot på arbeidsplassen. Vi kan le av vitsene. Men økningen i antall uføre fremkaller ikke latter hos noen, regner jeg med.

Dette koster penger. Hvis vi skal ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, som snur trenden med at flere blir uføre, så må vi gjøre noen grep. Jeg har selvsagt respekt for at pengene ikke hentes i oljefondet, og kastes etter arbeidsgiverne for å sysselsette de som ikke kommer i jobb. Jeg mener hovedgrepet bør være innføring av en differensiert arbeidsgiveravgift. En generell heving av avgiften må til, ellers blir det ikke mulig å sysselsette de som i dag står utenfor. Så bør det kanskje være slik at arbeidsgivere som er flinke til å ta forpliktelser i retning av å redusere det såkalte “utenforskapet” blir premiert, mens andre virksomheter får betale litt mer.

Det viktigste er at noe blir gjort for å snu trenden. Like lite som vi ønsker å stenge igjen inngangsporten til uføreytelser, like uønsket er det at veldig mange i Norge i dag står utenfor arbeidslivet. Ser man på behovet for pleie- og omsorgstjenester er det klart at det vil bli behov for mange flere hender. Det samme kan sies om forskjellige andre samfunnsområder som bygging av veier og jernbaner, bare for å nevne noe. Vi har behov for flere i arbeid. Vi har arbeidskraften. Vi trenger bare å få satt i verk ordninger som bidrar til at mange flere ledige hender kommer i aktivitet. Dette mener jeg er fullt mulig å få til

Med denne oppgaven ønsker jeg dere av hele mitt hjerte Lykke til!