Jeg mener at det Jens sier her har gode intensjoner, men jeg er også uenig på endel punkter i dagens tilretteleggingen for å få uføre tilbake på en eller annen måte i jobb. Også innslagspunktet for en god del som blir sjuke og havner på attføringsordninger slår feilt ut. For flere av de på attføring burde fått ro i en begynner fase av en sjukdom som gir store smerter og plager.

Her bør fag personell i komme med utredninger om hvilke type sjukdommer som er mer egnet for attføring innefor de første årene av en diagnose og dens lidelser og plager. Noen bruker flere år før de stabiliseres og kan klare å gjennomføre en attføringsmodell. Og noen klarer det ikke i det hele tatt,derfor bør også den gruppen få en utredning slik at de ikke utsettes for attføring overfor den diagnosen de selv har.

Med dagens attføringsmodell medvirker den til å forverre sjukdomsbildet sånn at varig uføretrygd bli eneste utvei. Det fordi den slår inn alt for tidlig når en er til utredning, får sterke medisiner og syekhus innleggelser. Eller er en smerte pasient som ikke makter å gjennomføre attføringstiltakene og blir bare verre under ordningen. Her mener jeg at attføringsmodellen blir feil for en rekke grupper med ulike tyngre og alvorlige sjukdommer.

Når det gjelder de som er på varig eller midlertidig uføretrygd er det endel ordninger i trygdesystemet som virker hemmende og feil. Der finnes mange uføre idag som yter endel frivillig arbeid i organisasjoner så langt de klarer og det er veldig bra. Det er også uføre som i kortere perioder kan klare en strø jobb eller arbeide inntil 1G eller mindre enn det. Om en vil aktivisere uføretrygdede så å det grunnleggende være frivillig og ikke tvang eller press fra det offentlige.

Jeg mener at frivillige organisasjoner som har trygdede som gjør enkle oppgaver for en gruppe i samfunnet, så bør den organisasjonen får tilskudd til å kunne delvis lønne de uføretrygdede inntil 1G. Her bør det offentlige bedrive offentlig opplysning og aktivt gå i samtaler med sånne organisasjoner. Slike organisasjoner bør premieres og de trygdede som er der å gjør en samfunns nyttig tjeneste tilbake. Derfor bidrar dette til at enkle oppgaver er bedre enn ingen og at en sitter hjemme. Her er det da snakk om at de uføre kan få tjene inntil 1G ved at organisasjoner som er frivillige blir styrket økonomisk.

De uføre bør også få en mulighet til å kunne aktiviseres ved at lag som går turer eller reiser på kortere turer at dette blir gratis for trygdede. Om en gir aktiviserende muligheter kan de medvirke til at uføretrygdede selv finner ut at en kan klare mer nå enn da en ble uføretrygdet. Dette uten press eller tvang fra det offentlige, men at den enkelte kan få prøve ut seg selv uten at det koster ekstra. De alle fleste uføre har ikke kapasitet eller er i stand til å tenke arbeid før de selv blir trygge på at en kan klare noen timer på en arbeidsplass. Dette med å sette tak på hva en kan tjene som uføretrygde for de som merker framgang og trygghet på at en klarer mer enn 1G virker hemmende.

Noen grupper føler usikkerhet overfor egen sykdom til å klare det for gå en over så kommer en over på gradert uføretrygd. Da føler flere grupper at en er mer på et stupebrett og ikke vet om landingen enn å føle langsiktig trygghet. Derfor bør en øke muligheten til å jobb 2G og når en nærmer seg det målet blir den uføre mer trygg på å være i arbeid kanskje 50%. Nå er det få arbeidsplasser som vil gi denne muligheten, derfor tror jeg mer på om en satser på frivillige organisasjoner og almennyttige organisasjoner og lag at de er bedre egnet for de som ikke klarer så mye og at der kan legges til rette for enkle oppgaver der de uføre selv bestemmer hvor mye de klarer å yte en jobb.

Det var en meget god artikkel du har skrevet, jeg er helt enig med deg i dine betrakninger rundt uføretrygd.