 |
 Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Oslo (lørdag 10. desember 2011). Les mer om roperten… Jeg så konkurranseevnenI går åpnet jeg verdens største offshore simulatorsenter. Det er imponerende, ligger i Australia og er norsk. Senteret eies av Farstad Shipping som er solid etablert i markedet på andre siden av kloden. Nå vil flere andre norske bedrifter følge etter. I to dager deltok jeg på arrangementer for norsk næringsliv i Perth på vestkysten av Australia. Perth er Australias Stavanger og sentrum for en voksende energisektor. Mer enn 60 norske næringslivsledere deltok i det største norske næringslivsframstøtet i Australia noensinne. Konkurransekraft For meg var det en sann glede å være med. Det er alltid viktig å bidra når norsk næringsliv går mot nye markeder. Ikke minst i turbulente tider. Da er det ekstra viktig. Med truende skyer over våre nære markeder var det desto gledeligere å møte norske selskaper som lykkes i Australia. Selskaper som vinner kontrakter i spesialiserte og globale markeder. Det er konkurransekraft! Jeg tenkte på dette da jeg entret talerstolen på Pemelia Hilton hotell i Perth på torsdag. Her står jeg ansikt til ansikt med den norske konkurranseevnen, tenkte jeg. Dette er en hel sal full av norsk konkurransekraft. Jeg kan love dere at den ikke så svekket ut. Tvert i mot, den framsto både vital og sterk i et lokale pyntet med australske og norske flagg. Norges konkurranseevne Jeg skriver dette fordi mange er urolige for Norges konkurranseevne. Til tross for utfordringer og bekymringer, er det store bildet likevel at våre bedrifter jevnt over klarer seg godt i konkurransen med andre land. Vi ser at sysselsettingen er rekordhøy og lønnsomheten god i Norge. Det er skapt mange nye arbeidsplasser de siste fem årene, de fleste i privat sektor. Grunnleggende sett er dette det beste utrykket for at norske bedrifter har god konkurransekraft. Så er det noen som viser til at det norske lønnsnivået er høyere enn i andre land, og bruker det som bevis på at konkurranseevnen er svekket. Det det blir for enkelt. Hvis lønnsnivået alene var et godt mål på konkurransekraft skulle Hellas hatt bedre konkurransekraft enn Norge. Det tror jeg ikke engang regjeringens argeste kritikere vil hevde. Sannheten er at vi har høye lønninger fordi Norge er et rikt land. Vi skal likevel være opptatt av at lønnsnivået ikke skal bli høyere enn det produktivitet og priser kan bære. Samtidig skal vi ikke gjøre det til et problem at vi er produktive og får gode priser for mye av det vi selger til andre. Trygghet Vi skal heller glede oss over at den norske modellen virker. Vi skaper trygghet for hver enkelt og for samfunnet som helhet. Det kommer alle til gode at så mange nordmenn får utdannelse, er i jobb og kan leve uten å frykte for økonomien om helsa skulle svikte. Det er viktig for hver enkelt av oss, men det er ikke minst viktig for næringslivet. Trygge mennesker våger mer. Og trygge mennesker yter mer. Det er det samme med byråkrati. Alle kan ergre seg over skjemaer, men vi må ikke glemme at det er forholdsvis lett å starte bedrift i Norge. Vi har simpelthen mindre byråkrati enn i andre land, og vi er opptatt av ytterligere forenklinger. Dessuten er evnen til å trekke sammen og stille opp for hverandre når det skyer over en pilar i den norske modellen. Vi så det under finanskrisen i 2008 og vi ser det igjen nå. Viljen til å handle i regi av fellesskapet er betryggende. Det trengs. På kort sikt fordi krisen i Europa er farlig. På lengre sikt fordi vi under den akutte krisen ser at en ny verdensøkonomi gro fram. Det er en langvarig trend som de siste årene er overskygget av gjeldskrisen i USA og det pågående dramaet i eurosonen. For ikke mange år siden var USA og Europa helt dominerende. År for år har de framvoksende økonomiene tatt større andeler av verdenshandelen. Nye marked Et bilde på det som skjer er at selv om Europa opplever krise og tilbakegang og USA står overfor store utfordringer, ligger det fortsatt an til vekst i verdensøkonomien. Heldigvis har norske bedrifter vist evne til å gå for de nye markedene i Asia og Brasil, og nå i Australia. Vi er et lite land, men på noen områder er vi store. Energi, shipping, sjømat og petroleum for å nevne noen. Norske bedrifter leverer avanserte produkter og tjenester. Supplybåter er et godt eksempel. Vi er nest største nasjon i verden i dette spesialiserte markedet. Undervannsteknologi er et annet. Ved å operere på store dyp i Nordsjøen og Norskehavet har dyktige bedrifter skaffet seg et forsprang de nå kan konkurrere med i fjernere markeder. Det er alltid bra å satse ute, men det er ekstra viktig når våre nærmeste markeder sliter. Vi kommer fortsatt til å handle mest med Europa, men trenger flere bein å stå på. Stiller opp for bedriftene For meg er det oppløftende at vi tar den norske modellen med ut. Bedriftene gjør naturligvis den viktigste jobben, utvikler produkter og tjenester, mens vi fra myndighetshold stiller opp, åpner dørene og legger til rette for vekst. Slik som i Australia. Om lag 40 norske bedrifter er i dag til stede i Australia. Det er selskaper som Aker Solutions, Farstad Shipping, Jotun, Nemo Offshore, Yara og Wilh. Wilhelmsen. I Perth deltok også KSAT i Tromsø, Norlense fra Fiskebøl og Remora fra Stavanger for å nevne noen. I Australia så og hørte vi hvor viktig gode miljø- og sikkerhetsstandarder er. Sunne, sikre og miljømessig gode bedrifter har et forsprang. Heldigvis har vi gode tradisjoner på dette området i Norge. Og vi har positive erfaringer med at alle ansatte skal med i utviklingen. Ledelsen i Farstad Shipping er med rette stolt over å ha tatt denne tradisjonen med fra Ålesund til Australia. (Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 10. desember)
Vist 664 ganger. Følges av 8 personer. 
Bra! fra Bjørn T. H., Tor J. J., Hakon B. og 33 andre
Bra?
0
0
| |||||||||||||||
Statsminister
Kommentarer
Jeg deler din glede over norsk kompetanse i utlandet, det må være godt å være landets fremste i slike tider og stunder. Men tradisjonell økonomisk utvikling har en bakside, den baksiden heter klimautfordringene og mine forventninger til deg som vår fremste talsmann er at du pløyer opp nye veier for vår industri, slik at den kan møte en fremtid der bedriftenes handlingsrom er definert av om de befinner seg inenfor eller utenfor bærekraftighetsprinsippet.
Som statsminister viser du ved handling at du ikke følger opp dette. Statoils engasjement i Canada og oljesandsaktiviteten er en skam for bærekraftighetsprinsippet og du – som statsminister – har sagt at du ikke vil blande deg inn i hvordan Statoil drives, til tross for dine muligheter ved at staten eier 67 % av aksjene og kan om den vil – styre Statoil inn i en mer bærekraftig retning.
Som statsminister og som representant for klimautviklingen gjør du en jobb som ikke er troverdig.
Lykke til med dine snorklippinger i utlandet – men du glemmer å følge det opp på hjemmefronten.
Du får ikke min stemme – du gjør ikke det riktige
SSB “varsler” lønsvekst i Norge i 2012 – Dette er galskap.. vi tapar og tapar iforh til utlandet (konkurranseutsett industri) .. likevel “durar” vi fram med høgre og høgre lønningar(kostnader). Er politikarane våre så “gode” i økonomi som dei vil ha det til? Må vi få krisa heilt inn på livet – for å forstå alvoret? Kvar er solidariteten med dei arbeidarane som må “over på” NAV – i desse dagar? Ja-da …LO har også eit ansvar her ….
I tillegg vil vi få eit ulideleg press ifrå arbeidstakarar ifrå sørEuropa i forb med krisa. Våre gode sosiale ordningar “ryktast” nok fort nedover der …. Då vil kanskje politikarane kome på bana og seie: Vi kunne ikkje forutsjå—hæ !! – kunne vi ikkje det ??
Eg ser gjerne at regjeringa framleis investerer i infrastruktur i utlandet med oljefondet, det er store summar det er tale om her. Dessutan har eg eit anna langsiktig tips, men det vert berre småtterier for oljefondet; aksjar i Pepsi. Samstundes vil eg anbefale oljefondet om å unngå euroen nett no, slik som andre investorar gjer. Elementary, my dear Watson.
Dei sa det før; når du køyrer gjennom Western Australia til Perth, so er det på tide å snu når sauene byrjer å sjå fine ut. Eg veit ikkje korleis det er idag. Var den i grovaste laget?
Nå blir vel diskusjoner om Pepsi litt utenfor vår egen konkurranseevne. Men lest litt om Pepsi, og det virker som de har en gjennomført CSR-policy – til tross for at de “pusher” sukker til “kids”. Det er jo positivt egentlig…
Ellers enig i det Steinar Høiback sier – nå blir det enten et radikalt (med negativt fortegn) eller visjonært forslag, alt etter hvem du spør; men kanskje det hadde vært på tide å gjenta “oljeeventyret”, men denne gang i bærekraftighetens navn?
Som et ekstremforslag – reinvestere alle nåværende økonomiske ressurser fra petroleum, inn i fornybar energi. (På samme måte som pensjonsfondet ble investert i offshore i sin tid)
Nå er det en rekke områder der vi kunne jobbet steinhardt og vært ledende:
- Brenselsceller
- Effektivisering av hydrogenproduksjon fra vann
- Effektivisering av energioverføring mellom fasene i hele verdikjeden for hydrogenbasert energi (fra vann, til hydrogen, til elektrisitet)
- Vindmøller
- Tidevann og bølgekraft
- Og med det samme vi er inne på ting som kan virke relativt urealistisk – hva om vi legger frykten for atomkraft bak oss, og går inn der? Både innenfor konvensjonell atomkraft, og nyere teknologier slik som Thoriumkraftverk så er det muligheter. Norge har liten eller ingen tektonisk nevneverdig aktivitet som ville utgjøre noen fare for installasjoner, terrenget gjør det relativt enkelt å unngå om så tsunamier på 30-40 meters høyde. Forskning innenfor resirkulering av atomavfall ser også lovende ut, med prognoser om opptil 90% gjenvinning av avfallet til ny kraftproduksjon. Og halvveringstiden på avfall fra Thoriumkraftverk er betraktelig mye bedre enn ved andre former for atomenergi…
- Og for å ta en siste visjon – fusjon… vi har lommeboka som kan finansiere prototype- og forskningsinstallasjoner innenfor feltet. LHC kostet 30 milliarder kroner, som en liten tankevekker – så ryktes det nå at JSF F35 vil kunne komme opp i 120 milliarder…
Det hadde vært skitgøy å sitte med barne- og oldebarna om en 40 års tid, og mimre om oljeeventyret som startet før jeg ble født – og reflektere tilbake til hvordan vi ble den ledende nasjonen i fornybar energi.
Det er lov å drømme i allefall! :)
“Det vil si at når pengelønnen øker, vil reallønnen normalt falle; når pengelønnen faller, øker reallønnen.” – Keynes. Men andsynes kva?
Den klassiske økonomien var oppteken av nasjonalbudsjettets storleik, medan Keynes var oppteken av fordeling av godene. Men var Keynes òg oppteken av lønsutgjevningar, spør eg meg på noverande tidspunkt.
Slik jeg forstår det så var Keynes ikke en tilhenger av sosialisme, eller brydde seg nevneverdig om distribusjon og fordeling av ressurser utelukkende av idealistiske årsaker. Keynes’ tenkning handlet mer om å verne økonomiene fra kollaps når kapitalismen feilet. Når penger gjorde skade, skulle de skattes, når penger gjorde nytte skulle de brukes. Keynes ble selv rik på aksjemarkedet, og vi vil nok på mange måter kunne betrakte ham også som en kapitalist. Han mente sosialismen og kommunismen var full av feil, kjedelig og totalt utdatert, men en konsekvens av kapitalisme i sin reneste form er at i periodene når arbeidsledigheten gikk opp, så ville alle de som ikke kunne dra nytte av verdiskapningen i kapitalismen vende nesa langt til venstre – og i og med hans betraktninger rundt kommunismen, så ville dette være en komplett og “endelig” kollaps. Keynes’ kom opp med et svar for å forhindre kommunisme og sosialisme i sin reneste form. Tror nok også Keynes hadde sett mistenksomt på den norske modellen, med statlig eierskap i store kommersielle foretak – dette blir litt nærmere sosialisme enn slik jeg forstår at han var interessert i. Kanskje han hadde akseptert det i forhold til verdier som bør være i statlig eierskap – slik som naturressursene våre Men skal ikke snakke for mye på hans vegne…
Nå vil det allikevel være en naturlig konsekvens at å gi de som har minst litt mer å gå på, være det som potensielt sett har størst effekt. Lavere sparerate sammen med at millionærer utgjør en liten del av samfunnet, gjør at middelklasse og lavere er de som bruker mest på forbruk – både i andel av egen inntekt, så vel som en makrostørrelse. Å gi mer til disse i gode tider ville være ødeleggende, men kan skape stabilitet når ting går nedover.