I går var det debatt om eldreomsorg på NRK og jeg fikk mange spørsmål og kommentarer på Facebook og twitter i etterkant av programmet. Mange spør hvordan vi skal klare å få en bedre eldreomsorg. Til det er mitt svar: vi skal gjøre tre ting:

• Vi skal bygge nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgnstilbud slik at alle som trenger det får et tilbud om dette
• Vi skal ha mange tusen flere sykepleiere, helsefagarbeidere og andre ansatte innen pleie og omsorg
• Vi skal ha en eldreomsorg der folk opplever at de har innflytelse på egen hverdag og der det er innhold og opplevelser i dagene

Dette er vi i gang med. Det er flere som arbeider med pleie og omsorg i kommunene, og det er også positivt at det store flertallet av de nye som rekrutteres er folk med kompetanse og utdanning. Det bygges også nye omsorgsplasser og sykehjem, og de gamle aldershjemmene fases ut. Fra vi overtok og til 2009 er det blitt over 700 nye sykehjemsplasser og bare fra 2007 til 2008 økte antall plasser i omsorgsbolig med 2150. Det er også gitt tilsagn til kommunene om støtte til 3200 nye sykehjemsplasser, så vi er i rute med å nå målene vi har satt oss.

Det er viktig for meg å si at det er veldig mye god eldreomsorg i Norge. Jeg er mye rundt på sykehjem og møter fornøyde beboere og ansatte som er stolte av arbeidsplassen sin. Mange kommuner gir et godt tilbud til sine eldre og hver dag er det tusenvis av mennesker som gjør en fantastisk jobb innenfor eldreomsorgen. I mange kommuner gjøres det en kjempejobb med å forbedre tilbudet, som for eksempel i Trondheim. Trondheimspolitikerne forteller meg at hver tredje sykehjemsplass som ble etablert i Norge i 2007, var i Trondheim. De har kortere køer, og på alle sykehjemmene har de dessuten ansatt aktivitører for å gi positivt innhold i dagene til beboerne.

Så er det mager trøst for de som ikke får den hjelpen de trenger og for fortvilte pårørende som føler at de møter en vegg, ikke et system som er der for å bistå og hjelpe. Det er for mange eksempler på folk som havner i kø – eller som ikke engang får lov til å stå i kø – fordi kommunen mangler sykehjemsplasser. Jeg hører mange slike historier og de gjør inntrykk. Derfor er vi opptatt av å gjøre eldreomsorgen enda bedre. For det første skal kommunene få mer penger, slik at de kan løse oppgavene de har bedre. Men for det andre må vi gjøre det enklere for folk å klage når de ikke får den hjelpen de føler at de trenger. Dersom eldres rettigheter brytes skal det være enkelt å ta det opp på et høyere nivå, som kan skjære gjennom og rydde opp når det trengs. Dette jobber vi nå med å finne en god ordning for.

Vårt mål er at eldre mennesker skal få den hjelpen de trenger, når de trenger det. Trygg og god alderdom for alle er en av regjeringens viktigste hovedsaker.

I dag starter flere hundre tusen elever på videregående skole rundt om i landet. Sammen med Kristin Halvorsen skal jeg møte noen av dem på Fyrstikkalleèn skole i Oslo. Mitt viktigste budskap til de som begynner på et nytt skoleår er selvsagt å ønske velkommen til skolestart. Til et nytt skoleår er det alltid knyttet masse forventning og spenning. Jeg er opptatt av at møtet med skolen er et godt møte for alle.

Mitt andre budskap på denne dagen er bekymringen for det høye frafallet i videregående skole. En av tre fullfører ikke videregående skole. Det er alvorlig. Det er de som møter opp på skolen i dag som er våre framtidige helsearbeidere, ingeniører og lærere. Vi har mange oppgaver som skal løses i landet vårt. Da trenger vi de kloke hoder og de varme hender. Om noen få år er det dagens skoleelever som skal gjøre dette. Da trenger vi at den generasjonen som stiller med skolesekk i dag, stiller med kunnskap og kompetanse om noen år.

Uten utdannelse er det lett å stå uten valg. Vi vet at det er færre alternativer for de som ikke har utdannelse. Det er få jobber igjen som ikke krever at du kan bruke et dataprogram, forstår engelsk eller kan regne. Det er lettere å få jobb hvis du har en utdanning og det er mindre sjanse for at du mister jobben.

Derfor bekymrer denne statistikken meg voldsomt. En av tre er mange. Om dere tenker på elevene i en klasse og begynner å telle, blir dramatikken i tallet synlig. Det vi som styrer som har ansvar for å sørge for skoleplasser. Det er vår jobb å sørge for at alle elever skal gå på skoler som er i god stand og som bidrar til gode læringsmiljøer. Det er vår jobb å sørge for at dere har gode læremidler og at det er nok lærere og dyktige lærere. Og det er vår jobb å sørge for trygge og gode skolemiljøer. Å sikre at ingen skal frykte for mobbing, trakassering eller diskriminering.

Jeg kan love at vi skal gjøre alt vi kan for at de som går på skolen skal møte en best mulig skolehverdag. I dag presenterte kunnskapsminister Kristin Halvorsen og jeg den nye satsningen for å få flere til å fullføre, ”Ny GIV” (Gjennomføring i videregående opplæring). Det er et startskudd for en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen. Vi er allerede i gang med samarbeid med fylkene, og vi vil også ha systematisk samarbeid med politisk ansvarlige i alle fylker. Alle gode krefter lokalt og nasjonalt må nå dra i samme retning.

Men forpliktelsene og ansvaret kan ikke bare gå en vei. Derfor kommer jeg til å si i talen min til elevene i dag at de og har et ansvar. At de har ansvar for å bruke mulighetene som gis, for å ta i bruk talentene. At det er deres ansvar å ta vare på sjansene sine – å ikke sløse bort valg for framtiden. Derfor er mitt viktigste budskap i dag: Bryt statistikken! Kristin Halvorsen og jeg og resten av regjeringen vil gjøre det vi kan for at flere fullfører, men til syvende og sist er det den enkelte elev som hver dag må gjøre valget om å stå opp og gå på skolen og gjøre en innsats.

Jeg husker min første skoledag på barneskolen. Jeg husker jeg gledet meg veldig, hadde på fine klær og leide faren min. For sånn er den dagen: Når vi begynner på skolen i første klasse er det med glede og spenning. Vi må bli enda bedre til å ta vare på den spenningen, gleden og forventningen seksåringene møter skolen med. Av og til er det krevende. For skolen er utfordrende. Vi får ikke til alt. Vi kan stå fast. Ingen er født gode og ingen blir gode uten å jobbe for det – enten det er å bli proff fotballspiller, dataspillutvikler eller journalist. Jeg slet med matte og det tok tid før jeg lærte å lese. Men for å si det sånn: Jeg hadde ikke hatt den jobben jeg har i dag om jeg ikke hadde jobbet med å lære også det jeg synes var vanskelig. Og om jeg ikke hadde hatt gode lærere som hjalp meg underveis.

Derfor har jeg tenkt å si i talen min til elevene i dag: Jeg håper dere møter en skoledag som inspirerer dere. Jeg håper dere har lærere som ser evnene deres. Jeg håper dere velger å møte utfordringene.

Arbeiderpartiet opplever nå flere dårlige meningsmålinger. Dette tar jeg alvorlig. Målingene bekrefter og forsterker bildet fra i sommer med lav oppslutning for partiet.

Vi har snudd dårlige meningsmålinger før, og vi skal gjøre det igjen. I lengden er jeg trygg på at velgerne på ny vil slutte opp om regjeringens arbeid for mer rettferdighet og fellesskap. Våre hovedoppgaver er å sikre arbeid til alle og den laveste ledigheten i Europa, og å prioritere utbyggingen av eldreomsorg og en god skole fremfor usosiale skattekutt.

Vår regjering har hvert år presentert hvordan vi har fulgt opp Soria Moria-målene gjennom egne resultatrapporter (Se www.fellesskap.org). Vi har fått på plass store og viktige seire, fra full barnehagedekning, sterk økning i sysselsettingen, mange tusen flere ansatte i pleie og omsorg og til historisk satsing på vei og jernbane.

Det er godt å bo i Norge. Vår måte å skape, dele og leve på gjør at de fleste av oss har det bra. Regjeringen kan med rette være stolte av det vi har fått til. Men de siste målingene viser at vi ikke kan hvile oss på det vi har gjort. Vi må fortsette arbeidet.

Mye kan bli bedre, og regjeringen deler folks utålmodighet. For mange elever har problemer med lesing og regning. Ikke alle får den behandlingen de trenger i helsevesenet. Noen eldre får ikke den omsorgen de fortjener. Vi vil løse disse oppgavene på samme måte som Norge har blitt et godt land å bo i: Med mer fellesskap og rettferdig fordeling. Ikke ved å privatisere, gi skattelette til de rikeste og svekke arbeidsfolks rettigheter. Og ikke ved å sette økonomien for folk flest over styr.

Signaler fra folk om at de ikke er fornøyde med oss skal vi ta på alvor. Det gjør vi. Sammen med Arbeiderpartiets mange tillitsvalgte skal vi gjøre alt vi kan for å gjenreise tilliten

Den tragiske bortgangen av fire soldater i Afghanistan har ført til mye oppmerksomhet rundt Norges militære deltakelse i landet. Jeg har derfor lyst til å dele dette intervjuet som stod på trykk i Dagbladet fredag 2. juli med dere.

Hvorfor deltar Norge militært i Afghanistan?

FN har slått fast at konflikten i Afghanistan utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er viktig å hindre at Afghanistan igjen blir en base for internasjonal terror. Norge deltar i Afghanistan fordi vi tar vårt medansvar for internasjonal fred og sikkerhet på alvor. Noen ganger må internasjonale prinsipper forsvares med våpenmakt. Norge har deltatt i en lang rekke fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner helt siden rett etter den andre verdenskrig, og vår deltagelse i Afghanistan inngår i denne tradisjonen. Operasjonen har et klart og tydelig FN-mandat. Siden 2003 har dette dertil vært en NATO-operasjon, og fra norsk side betyr også NATO-solidariteten mye.

Har Norge blitt sikrere på grunn av den militære operasjonen?

Uten den militære innsatsen ville Afghanistan fortsatt vært styrt av Taliban og vært et arnested for internasjonal terror. Det ville også true vår sikkerhet. Som et lite, men globalt engasjert land har Norge en helt klar egeninteresse av internasjonal fred og sikkerhet.

Er det andre grunner enn sikkerhet til at vi er i Afghanistan?

Ja, men sikkerhet, utvikling og godt styresett henger sammen. Ved å bistå Afghanistan i å bygge en fungerende stat, blir landet i bedre stand til å holde orden i eget hus. Det er i vår sikkerhetspolitiske interesse, samtidig som det er bra for det afghanske folk.

Deltar vi for å hjelpe kvinner og barn?

Hovedpoenget med vår militære innsats er å bidra til å sette afghanerne i stand til å ta vare på egen sikkerhet, ved blant annet å trene opp deres hær og politi. Bedre levekår for mennesker i Afghanistan gjør det lettere å skape fred og stabilitet i landet. Norge bidrar gjennom sivil og humanitær bistand til at barn får utdanning og at kvinner får økte rettigheter.

Deltar vi for å fremme menneskerettigheter og demokrati?

I vårt arbeid for å bistå Afghanistan med å bygge en velfungerende stat som kan ta vare på egen sikkerhet er vi naturligvis opptatt av at denne staten er mest mulig demokratisk og at den – som andre land i verden – respekterer internasjonalt anerkjente menneskerettighetsprinsipper. Derfor støtter vi den uavhengige menneskerettighetskommisjonen og andre tilsvarende initiativer. Men det er afghanerne som skal finne løsningene og de kommer ikke alltid til å være identiske med våre prinsipper og verdier. Jeg tror ikke vi kan regne med at Afghanistan vil bli en demokratisk stat etter de prinsipper vi legger til grunn før vi trekker oss ut. Det viktige er at vi ser en utvikling i riktig retning.

Har folk flest et poeng når de oppfatter det slik at Norge er i krig?

Norge deltar i konflikten i Afghanistan på den afghanske regjeringens side. Vi er altså part i en intern konflikt, men vi er ikke i krig med et annet land. Interne konflikter er ofte minst like blodige og risikofylte som tradisjonelle kriger mellom stater. For de som deltar i operasjonen i Afghanistan er innsatsen like dramatisk som om det hadde vært krig i tradisjonell forstand. Det er ingen i regjeringen som prøver å underkjenne alvoret i den operasjonen de norske soldatene deltar i. Men som regjering er det viktig å bruke formelt korrekte begreper fordi det er ulike deler av folkeretten som gjelder for krig og for intern konflikt.

Er det problematisk at dette for alle praktiske formål er en USA-ledet operasjon?

USA stiller med flest soldater og har naturligvis stor tyngde i ISAF. Samtidig blir strategien lagt i NATOs politiske og militære fora, der vi er med sammen med andre de andre medlemmene av alliansen, og mandatet er gitt av FNs sikkerhetsråd.

Har Norge og USA en forskjellig tilnærming til operasjonen?

ISAF-strategien er den samme for alle medlemmene av alliansen. Derimot har ulike land underveis hatt ulik vektlegging hva angår hvordan den helhetlige innsatsen skal organiseres. Norge har i større grad en enkelte andre allierte lagt vekt på å sette afghanske styresmakter og afghanske planer i sentrum for vår omfattende bistandsinnsats, og vi har vært tilbakeholdne med å bruke bistandsmidler som en del av den militære kampanjen. Her opplever jeg at vår tilnærming har oppnådd stadig større oppslutning både i NATO- og FN-sammenheng. Fra norsk side ønsker vi en god samordning, men ikke et samrøre, mellom den militære, den bistandsmessige og den humanitære innsatsen i landet.

Hvor stort problem er det at mange afghanere oppfatter alliansen som okkupanter?

Jeg tror ikke at afghanere flest oppfatter det slik, og afghanske myndigheter har jo gjentatte ganger understreket at de ønsker å beholde de internasjonale soldatene i landet. Samtidig har vi mange ganger sagt at vi ikke skal være i Afghanistan en dag lengre enn nødvendig. Jo før vi setter afghanerne i stand til å styre sitt eget land, jo bedre, men dessverre er både de og vi enige om at vi ikke er der i dag.

Les mer om Norges engasjement i Afghanistan:

• De vil aldri bli glemt
• - Afghanistan gjelder vår sikkerhet
• Afghanistan og begrepet krig

Lønnsoppgjørene for store grupper i privat og offentlig sektor er avsluttet. Partene har fremforhandlet avtaler både i statlig, kommunal og privat sektor, noen steder etter mekling og andre steder etter konflikt og streik.

Det er alltid synd når partene ikke kommer til enighet, slik at tredjeparter rammes. I år har barnehager vært stengt, sykepleiere vært borte fra arbeidet på sykehjem, og barnevernkontorer har hatt redusert kapasitet. Jeg er glad for at disse streikene nå er over. I skrivende stund er vekterne i streik. Flypassasjerer møter køer i sikkerhetskontrollen på flere flyplasser og minibanker tømmes for kontanter.

Regjeringen har fulgt og følger streikene nøye for å sikre at de ikke setter liv og helse i fare. Uansett medfører streik store ulemper for dem som rammes, enten det er privatpersoner, kommuner eller bedrifter. Samtidig er streik og trussel om streik en lovlig og nødvendig del av vårt system for lønnsdannelse. Arbeidstakerne må ha mulighet til å sette makt bak kravene.

Det norske systemet for lønnsdannelse innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og legger en ramme som gir føringer for offentlig sektor. Det er avgjørende for norsk industri at lønnsveksten er forsvarlig, for å sikre konkurransekraften. Selv om Norge har håndtert finanskrisen på en god måte og har Europas laveste arbeidsledighet, er det fortsatt krevende rammebetingelser for deler av næringslivet. Og situasjonen er alvorlig i land som er hardere rammet av finanskrisen enn oss.

Krisen har endret karakter. Den rammer ikke lenger bare børser, men arbeidsmarkeder. Og mange land har havnet i en gjeldskrise. I Spania har nasjonalforsamlingen vedtatt et kutt i lønnen til statsansatte på fem prosent. Italia og Portugal har innført lønnsstopp for offentlig ansatte. Disse tiltakene står i kontrast til situasjonen i Norge, der arbeidstakere jevnt over har fått en lønnsøkning som gir hver enkelt økt kjøpekraft også neste år.

Samtidig må Norge ta inn over seg uroen i verdensøkonomien. Selv om årets oppgjør gir økt kjøpekraft, er lønnsveksten lavere enn vi har sett de siste årene. Det har vært avgjørende å få på plass et lønnsoppgjør som tar hensyn til industriens konkurranseevne og hva norsk økonomi kan tåle. Lønnsoppgjøret 2010 har vært et ansvarlig oppgjør.

Årets lønnsoppgjør har samtidig vært tidenes likelønnsoppgjør. Det har vært et gjensidig ønske hos partene om å bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette har partene lykkes med. Oppgjørene har preg av at likelønn har vært høyt prioritert, innenfor rammene av et ansvarlig lønnsoppgjør. Dette viser at det er mulig å arbeide for å nå målene om utjevning av lønnsforskjellene innenfor ansvarlige rammer og det ordinære forhandlingssystemet.

Oppgjøret i staten, hvor Regjeringen gjennom Fornyings- og administrasjonsministeren er direkte involvert, innebærer eksempelvis at kvinnegruppene i staten får om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville ha mottatt. Løsningen i staten, men også i andre sektorer, viser at det er mulig å prioritere likelønn innenfor ordinære forhandlinger.

For å lykkes med å utjevne lønnsforskjeller må de resultatene som er fremforhandlet i årets oppgjør være varige. For å sikre dette må det faktum at kvinnegruppene har fått større uttelling i år, ikke følges opp av kompensasjonskrav fra andre grupper. Vi må forutsette at alle partene bidrar til at dette kan bli en varig utjevning. Det har jeg et godt håp om.

Det er samtidig grunn til å vise til at likestilling i arbeidslivet ikke bare handler om lønn, eller at likelønn kun oppnås direkte gjennom oppgjørene. Gjennom rause permisjonsordninger og full barnehagedekning har vi lagt til rette for at også småbarnsforeldre og særlig kvinner kan delta fullt ut i arbeidslivet.

Den tette sammenhengen mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane er også reflektert i endringene i foreldrepermisjonsordningen de siste årene. I disse dager triller mange fedre rundt med sine barn mens de har pappapermisjon. Det er i og for seg ikke noe nytt syn i Norge. Men det er en viktig endring som angår de fedrene som har permisjon i disse dager. De aller fleste av dem har barn født etter 1. juli i fjor. Dermed har de hele ti uker permisjon som er forbeholdt bare dem, en økning på fire uker. Pappapermisjonen er en viktig del av den norske foreldrepermisjonsordningen. Men den er også en viktig forutsetning for et likestilt foreldreskap og mer likestilling i arbeidslivet. Dette er viktige mål i seg selv.

Politikken har gitt resultater. Vi har i dag blant de høyeste fødselsratene i Europa, samtidig som kvinner har en høy deltakelse i arbeidslivet. Dette er dobbelt bra. Flere barnefødsler bidrar til at flere kan dele på framtidens pensjons- og velferdsforpliktelser. Samtidig bidrar høy kvinnelig yrkesdeltakelse til økt produktivitet og økte skatteinntekter. Gode velferdsordninger spiller på lag med systemet for lønnsdannelse.

Årets lønnsoppgjør viser det unike med den norske modellen. Arbeidsgivere og arbeidstakere klarer sammen, om enn med ulikt konfliktnivå, å sikre at lønnsveksten ikke kommer ut av kontroll slik at vi mister konkurransekraft og dermed norske arbeidsplasser i industrien. Samtidig har likelønn vært prioritert, innenfor disse rammene. Ansvarlige lønnsoppgjør kan også gi ønsket omfordeling. Det har partene vist gjennom årets likelønnsoppgjør.

17. mai i Afghanistan

Jeg markerer dagen i Afghanistan sammen med norske soldater her. Takker dem for innsatsen. Har også hatt godt møte med president Karzai.

Her er talen jeg holdt i dag:

Kjære landsmenn, kvinner og menn i de norske styrker:

I dag feirer vi nordmenn vår selvstendighet og frihet.

I et fredelig og velstående hjørne av verden gleder festkledte unge og gamle seg på nasjonaldagen; med familie og venner, med flagg og tog, med pølser og is.

Over hele Norge holdes det nå 17.mai-taler hvor vi minner hverandre om at demokrati og menneskerettigheter ikke må tas for gitt.

Ingen vet det bedre enn dere norske soldater i Afghanistan.

Dere er her nettopp for å trygge de verdiene en hel nasjon feirer i dag.

Derfor er jeg glad for å kunne feire nasjonaldagen sammen med dere.

For å uttrykke et helt folks stolthet og takknemlighet for den innsatsen som dere gjør.

For sikkerhet og stabilitet i Afghanistan som henger så nøye sammen med fred og frihet i Norge.

Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på.

For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag.

I Norge kaller vi ofte 17. mai for ”barnas dag.”

Vi er stolte av at nasjonaldagsfeiringen hos oss preges av barnetog, ikke av militærparader.

17. mai for 70 år siden var det ikke jublende barn i tog på Karl Johan, men fremmede soldater i marsj.

Den dagen befant dikteren Nordahl Grieg seg i Tromsø, som han hadde flyktet til med Konge og regjering. Over Norges siste frie radiostasjon leste han for første gang diktet “17. mai 1940.”

”Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.”

Diktet minner oss om hvor skjørt demokratiet og friheten kan være.

Verdier verdt å kjempe for i hver generasjon.

Og at det i den striden er noen som ofrer det mest dyrebare de har.

Claes Joachim Olsson,

Trond Petter Kolset,

Kristoffer Sørli Jørgensen,

Tor Arne Lau-Henriksen

og Tommy Rødningsby

er våre brødre og venner.

Norge vil alltid minnes dem i dyp takknemlighet.

Dere deltar i et viktig oppdrag,

men også et farlig oppdrag.

Det er derfor Norge har sendt de beste vi har.

For mange hjemme kan det være vanskelig å forestille seg hva det innebærer å være soldat i Afghanistan.

Dere skal vite at både den militære og politiske ledelsen vet hva dere gjør og vi er fulle av beundring for hvordan dere løser oppdraget.

Norske soldater får de beste tilbakemeldinger fra våre allierte, fra afghanske myndigheter og dere nyter stor respekt blant sivilbefolkningen.

Og ikke minst:

Dere har det norske folks støtte og takknemlighet.

Gratulerer med dagen.

Linda Hofstad Helleland vil ha Høyres landsmøte med på å fjerne pappapermisjonen. Det vil være et dramatisk steg i feil retning. Å avskaffe fedrekvoten vil være dårlig for barn, dårlig for fedre og dårlig for kvinner. Det vil sette norsk likestillingspolitikk to tiår tilbake i tid. Pappapermisjonen sikrer fedre muligheten til å ha hovedansvaret for sine barn i en lengre periode når de er små. Den sikrer barna like god kontakt med pappa som med mamma. Og den gjør at kvinner stiller sterkere i arbeidslivet, fordi fraværet fra jobb fordeles jevnere mellom unge menn og kvinner.

Det er positivt at Hofstad Helleland uttrykker stor tillit til norske fedre og at de ønsker å ta omsorg i småbarnstiden. Denne tilliten deler vi! Vi er ikke i tvil om at et stort antall norske fedre ønsker å ta ansvar også i den første tiden og å dele permisjonen med mor.

Vi mener imidlertid at fedrekvoten har vært og er selve forutsetningen for at fedre får denne muligheten. Uten fedrekvoten ville langt færre fedre tatt ut permisjon og de ville tatt ut færre uker enn de gjør i dag. Før fedrekvoten kom i 1993, tok bare 2-3 prosent av norske fedre ut permisjon. Allerede i 1994 hadde tallet steget til 38 prosent. I dag tar de aller fleste fedre med rett, ut fedrekvoten. Det er lite sannsynlig at vi hadde fått denne økningen i fedres foreldrepengeuttak uten den lovbestemte fedrekvoten.

Økt fedreuttak er bra for barnet, men også for far og mor. For barna betyr det bedre tilgang til begge foreldrene, ikke minst ved at også far tar ansvar for omsorgen mens barna er små. Dette gir grunnlag for tidlig å etablere god kontakt mellom far og barn. Samtidig som menn tar mer ansvar hjemme, får kvinner bedre mulighet til å delta i arbeidslivet. Med andre ord er fedrekvoten med på å legge grunnlaget for likestilt foreldreskap og bidrar til å øke likestillingen i arbeidslivet. Dette et helt sentrale mål for regjeringen. Om Høyre vedtar å fjerne fedrenes rett til en viss andel av permisjonen angriper de et av de viktigste virkemidlene vi har for å skape mer likestilling.

Norge har klart å kombinere høye fødselstall med høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Dette har vært mulig blant annet fordi vi har ført en likestillingsrettet familiepolitikk. Selv om Norge har høy kvinnelig yrkesaktivitet, har vi fortsatt utfordringer. Blant annet er det fremdeles forskjeller i gjennomsnittlig timelønn for kvinner og menn. Barn og uttak av foreldrepermisjon betyr relativt mye for å forklare timelønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Faktisk kan hele 40 prosent av lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i privat sektor føres tilbake til barn. Likere fordeling av permisjon mellom mødre og fedre kan være et virkemiddel for å redusere lønnsforskjellene. Dette bekreftes av en ny svensk undersøkelse, som viser at mor tjener mer når far tar lang foreldrepermisjon. Ifølge undersøkelsen er denne sammenhengen oppsiktsvekkende klar. Hofstad Hellelands forslag vil derfor undergrave arbeidet for likelønn, og skru klokken tilbake også på det området.

Regjeringen vil utvide fedrekvoten og gi flere fedre rett til pappaperm. Kvotering er naturligvis ikke noe mål, men det er fortsatt et nødvendig virkemiddel. Uten fedrekvoten ville norske menn stått langt svakere når de møter opp på arbeidsgivers kontor for å si fra om at de vil ta pappapermisjon. Fedrekvoten fungerer som en ”ferdigforhandlet rett” overfor fars arbeidsgiver. Arbeidsgivere er i dag positive til at menn tar ut fedrekvoten. Samtidig viser undersøkelser at menn i stor grad blir møtt av motstand fra arbeidsgivere og kollegaer når de ønsker å ta ut mer enn kvoten. Uten kvoten er det fare for at vi fedre blir møtt med henvisning til at mor kan ta hele permisjonen. Det ville være et stort tilbakeskritt, både for barna og for oss fedre. Det vil også være et stort tilbakeskritt for likestillingen mellom kvinner og menn.

Fedrekvoten er svært viktig fordi den markerer at foreldrepermisjonen faktisk tilhører begge foreldrene, og at hver familie må ta stilling til hvordan den skal fordeles mellom mor og far. Det er ikke lenger automatikk i at mor skal ha hele permisjonen, slik det var før fedrekvoten ble innført. For oss er målet et likestilt foreldreskap og et likestilt arbeidsliv. Derfor ønsker vi oss en framtidsrettet familiepolitikk som tar fedre som omsorgspersoner på alvor.

Av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV), justisminister Knut Storberget (Ap) og statsminister Jens Stoltenberg (Ap)

I dag holdt jeg innledning om integrerings politikk for Oslo Arbeiderparti. Varslet blant annet økt retur av utlendinger uten lovlig opphold. Se talen under, eller les pressemeldingen Økt retur av utlendinger uten lovlig opphold

Les mer…

For å lykkes best mulig på Mongstad har regjeringen besluttet at vi må følge en industriell tilnærming til prosjektet. Dette betyr at vi gjør kvalitet og kvalitetssikring viktigere enn politisk fastsatte datoer. Trinn en – med fangst av 100 000 tonn CO2 – vil står klart som planlagt i 2012, mens trinn to krever noe lengre tid. Den kunnskapen vi har nå tilsier at vi kan fatte investeringsbeslutningen i løpet av 2014.

Forklaringen på at det er riktig å bruke noe lengre tid på prosjektet er at det har vist seg å være mer krevende enn vi forutsatte. Det er korrekt at selve fangsteknologien er kjent, men anvendelsen av aminteknologi på eksosgass fra kraftvarmeverket på Mongstad er ny. Når våre fagfolk og eksperter sier at vi med å ta oss litt bedre tid kan få et bedre prosjekt, mener jeg det eneste rette er å lytte til det. Mongstad skal gjennomføres. Det står ved lag. At regjeringen bruker 10 milliarder kroner på å realisere byggetrinn en og prosjektere byggetrinn to, understreker at vi står ved prosjektet. Nå er valget å gjøre det dyrt og dårlig eller dyrt og bra. Da velger vi det siste.

Teknologisenteret på Mongstad blir verdens største av sitt slag, og innebærer at en beveger seg fra utredningsfasen til en reell bygging av anlegg for fangst av CO2. Anlegget i første steg vil dimensjoneres slik at flere ulike teknologiløsninger kan testes parallelt. Teknologiløsninger knyttet til utfordringer for andre fremtidige gasskraftverkprosjekter vil bli testet og kvalifisert. Et viktig formål med prosjektet er å få ned kostnadene slik at teknologiutviklingen i Norge får en bred internasjonal anvendelse og ikke blir prosjektspesifikk og særnorsk. Vi har påtatt oss et ansvar og skapt forventning. De skal vi innfri.

Jeg forstår utålmodigheten. Jeg er også utålmodig på klimaets vegne. Men når målet er å få på plass helt ny teknologi som kan gi et gjennombrudd for håndtering av CO2, er kvalitet og teknologisk suksess viktigere enn å legge all prestisje i tidligere satte datoer.

I nyttårstalen min inviterte jeg til “samarbeid for arbeid”. Vi har fått mange gode innspill på mange av møtene vi har hatt og via nettsiden vår samarbeidforarbeid.no

Fra blant annet møtet hos Opera Software og mitt møte med bloggere var det mange som gav oss innspill om at Norge må lage et eget nettsted som tilgjengeliggjør offentlige data slik de har gjort i USA, England, Spania, Danmark, New Zealand og Australia.

Fornyningsminister Rigmor Aasrud har fulgt opp dette, og hun er i gang med arbeidet med data.norge.no hvor vi skal starte med tilgjengeliggjøring av offentlige data. I arbeidet med dette vil hun gjerne få deres hjelp til å utvikle denne tjenesten. Hva bør vi ta hensyn til? Hva slags informasjon bør det være på nettstedet? Hvilke typer datasett er viktigst? Hva er det viktig å vite om dataene for å kunne gjenbruke dem i praksis?

• Gi dine innspill her: data.norge.no

Skiferie

Hvordan måler vi verdien av lyden av en snøscooter når vi sitter værfast på fjellet? Vi kan regne ut hva vi sparer ved at beredskapen i påskefjellet er basert på frivillige fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Men vi kan ikke sette tall på lettelsen folk opplever når hjelpen kommer.

For første gang har Statistisk sentralbyrå laget et satelittregnskap over verdiskapningen i frivillig sektor. Verdiskapningen i ideelle organisasjoner utgjorde totalt 35 milliarder kroner i 2007, tilsvarende 1,5 prosent av nasjonalproduktet. Sysselsettingen i sektoren er beregnet til 70 000 årsverk. Verdien av det frivillige ulønnede arbeidet inkluderes ikke i BNP. Men tar vi med ulønnet innsats, som er beregnet til 113 000 årsverk, er verdiskapningen totalt nærmere 4 prosent av nasjonalproduktet.

Verdien av frivilligheten er likevel langt større enn effekten på vårt brutto nasjonalprodukt. Frivillighetsregnskapet har andre verdier og størrelser enn kroner og øre. Selv om slike anslag er viktig for å vise økonomisk verdiskapning i frivillig sektor, finner vi først og fremst frivillighetens verdi i felleskap og engasjement. At andelen frivillig innsats innenfor kultur og fritid tilsvarer syv årsverk for hver lønnet heltidsansatt forteller noe om samfunnet vårt. Det har en verdi langt utover det økonomiske at mennesker stiller opp for hverandre, lager nettverk og slik fyller de tomrom og mellomrom som finnes i samfunnet vårt.

I påskefjellet melder Røde Kors at de vil rundt ha rundt 1000 personer på vakt hvert døgn og over 6000 i beredskap. I fjor ble det rundt 2500 aksjonstimer i påsken, mens antall frivillighetstimer som inkluderer beredskapsvakt var på 24 000 timer. Det gir en trygghet for alle oss som bruker fjellet i påsken å vite at hjelpen finnes der. At det er profesjonelle frivillige på vakt som er klare til å rykke ut når det trengs.

De som har ventet på lyden av snøscooteren med de rødkledde hjelperne vet hvor fantastisk det er når duren blir helt tydelig og scooteren synlig. Men regnestykket for de på påskevakt i fjellet handler om mye mer enn de rundt 200 aksjonene i løpet av påskeuka. Det handler om alle tusener som føler seg tryggere fordi de vet at noen er på vakt. Og det handler om et flott fellesskap for de som er på vakt. De som har øvd sammen og som vet at det er viktig at de er der de er, inne på hytta på fjellet. Det fellesskapet har en egenverdi. Derfor er frivilligheten både et virkemiddel og et mål i seg selv.

Utgangspunktet vårt må være å plassere verdien av frivillighet sentralt i forståelsen av det sivile samfunn – det litt uklare begrepet som beskriver all den aktivitet og engasjement som finner sted mellom det markedet kan levere av varer og tjenester på den ene siden – og det velferdsstaten leverer av velferd, bevilgninger og reguleringer på den andre siden. Jeg mener at det er her – i dette mellomrommet mellom det offentlige og det private – mye av det mest spennende vil skje i samfunnet vårt i årene som kommer – i form av fornyelse, oppfinnsomhet og utvikling av nye bånd mellom mennesker.

Vår velferdsstat er sterkt påvirket av våre tradisjoner for dugnad og deltakelse. En sterk frivillig sektor har vært med å forme samfunnet vårt slik det er i dag gjennom rollen som vaktbikkje og som pådriver. Mange av de velferdsordninger som i dag drives og finansieres i offentlig regi har sin opprinnelse i frivillig engasjement. Fra tuberkuloseomsorg til tilbud til mennesker med psykiske lidelser. Frivilligheten har gått foran, det offentlige har på mange måter kommet til dekket bord. Noen har ment at utviklingen av velferdssamfunnet ville bidra til å redusere den frivillige innsatsen, og at viktige verdier i vårt samfunn ville gå tapt om det offentlige overtok ansvaret på viktige velferdsområder. Historien har vist at de tok feil. Engasjementet er like sterkt, men det har funnet nye veier. Mens man tidligere bidro fordi man måtte, bidrar vi nå fordi vi vil.

Den største trusselen mot frivilligheten er kanskje at ansvaret blir for stort, og dermed belastningen for stor på den enkelte. Kombinasjonen av et velferdssamfunn som gir oss trygghet for at vi blir godt tatt vare på i ulike faser av livet, og en frivillig sektor hvor vi kan utfolde oss og bruke våre evner, har vist seg å være en suksess. Derfor er gode og forutsigbare rammebetingelser for frivillighet viktig. Regjeringen har nylig utvidet ordningen med momskompensasjon for frivillige organisasjoner, og skal trappe opp bevilgningene med 1 milliard kroner innen 2014. Vi har også vedtatt en ordning med momskompensasjon for idrettslag som bygger sine egne anlegg, som skal gjelde fra 2010.

Et trygt og inkluderende samfunn er avhengig av mennesker har tillit til hverandre og at samfunnet stiller opp når vi har behov for det. Tilhørighet og fortrolighet til små og store fellesskap er viktig for å leve gode liv. Vi skal derfor fortsette arbeidet med å legge forholdene godt til rette for alle som ønsker å engasjere seg i ulike frivillige aktiviteter fremover.

Hver eneste dag er det mange som gir timer av sitt liv til andre. Som fotballtrenere, besøksvenner, leksehjelpere og korpsinstruktører. Alt dette er små og store innsatser. Det er små og store inntrykk. Men for de det gjelder, handler det om store konsekvenser og store resultater. Noe av det kan vi måle og telle og fylle inn i statistikker. Men de viktigste resultatene har andre parametere som vi ikke kan måle. Det endrer ikke verdien.

Før jul var jeg på LO Stats årlige kartellkonferanse på Gol og snakket om utfordringen vi har med et for høyt sykefravær i norsk arbeidsliv. Der vektla jeg fire sentrale områder en burde se nærmere på i arbeidet med å få ned sykefraværet: tettere oppfølging fra arbeidsgivers side, økte aktivitetskrav til den sykemeldte, tiltak for likere sykemeldingspraksis og vurdering av arbeidsgiverfinansieringen.

I den nye enigheten mellom partene som ble presentert denne uken har vi gått videre med de tre første og det er enighet om å bruke noe mer tid på å vurdere en eventuell omlegging av ordningen for arbeidsgivers finansiering. Dette er en stor omlegging, og vi må forsikre oss om at en eventuell endring gir den virkningen vi ønsker. Jeg mener derfor at dette har blitt en god avtale som kan bidra til å få ned et altfor høyt sykefravær.

Det viktigste med den nye avtalen er at vi gjør mer av det som virker. For noen uker siden presenterte ekspertgruppen som var nedsatt sine forslag til tiltak. Disse rådene har vi lagt til grunn. Hovedprinsippene i den nye avtalen er:

• Større vekt på aktivitet fremfor passivitet
• Større fokus på nærvær fremfor fravær
• Tidligere og tettere oppfølging

Nøkkelen er å få til en endring er å oppheve skillet mellom det å være helt frisk og på jobb eller det å være helt syk og fraværende. For veldig mange er det sånn at de fortsatt har mulighet til å jobbe noe selv om de ikke klarer å jobbe med 100 prosent innsats 100 prosent av tiden full tid eller utføre akkurat de samme oppgavene som til vanlig.

Derfor vil vi at normen framover skal være gradert sykemelding. Da oppnår vi også at den syke ikke mister kontakten med arbeidsplassen. Dette stiller større krav, ved at arbeidsgivere må legge bedre til rette og legene må være tett på inngå et tettere samarbeid for å se på mulighetsrommet for den enkelte pasient.

Sammen med gradert sykemelding skal kravene til oppfølging av den som blir syk skjerpes. Allerede etter fire uker plikter arbeidsgiver å lage en aktivitetsplan for den som er syk, og etter åtte uker skal det være et møte mellom arbeidstaker og arbeidsgiver for å se på hvordan det kan legges til rette. Også lege vil normalt delta på dette møtet.

Jeg mener det er viktig at den nye avtalen vektlegger sykemelders rolle. Debatten om sykefravær har vist betydningen av at legene må få bedre veiledning og tilbakemelding. Erfaringen viser at det er svært varierende praksis både når det gjelder sykemeldingshyppighet og bruk av gradert sykemelding. Sammen med fagmiljøene skal vi nå blant annet utarbeide faglige veiledere for sykemeldingsarbeidet. Samtidig innfører vi et system for tilbakemelding, slik at den enkelte lege får vite hvordan hun eller hans praksis for sykemeldinger sammenlignet med andre.

I debatten har mange tatt til orde for at vi må endre sykelønnen. Påstanden er at det er det eneste som vil endre atferd og få ned sykefraværet. Til det vil jeg svare: Vi vil gjøre folk friske, ikke utrygge. Den sikkerheten det gir å vite at man får full lønn under sykdom er en viktig verdi i vårt velferdssamfunn. Det er en rettighet vi har kjempet fram og en rett vi ikke vil svekke.

Vi har høye ambisjoner for arbeidet med et inkluderende arbeidsliv. En god IA-avtale er viktig som praktisk verktøy og som signal til arbeidsgivere, arbeidstakere, NAV og leger. Men det er på den enkelte arbeidsplass grunnlaget legges for om vi skal få ned sykefraværet eller ikke.

Regjeringen startet opp Samarbeid for arbeid for to uker siden. Her er vi opptatt av nettopp hvordan vi kan få flere i jobb og hvordan vi kan få ned sykefravær. I forbindelse med Samarbeid for arbeid har jeg besøkt flere bedrifter og møtt representanter fra kommuner som har lyktes med å få ned sykefraværet.

På Borgehaven bo- og rehabiliteringssenter i Porsgrunn møtte jeg avdelingsleder Olaug Løkka Hansen. Da sykehjemmet ble startet opp for fire år siden var sykefraværet over 15 prosent. På hennes avdeling var det nå 6 prosent. En engasjert leder som jobber etter mottoet ”å bry seg er å bry seg om” er en viktig del av forklaringen. En annen er en arbeidsplass som virkelig tar IA-avtalen i bruk, som tar medarbeiderinnflytelse på alvor og som satser på et godt arbeidsmiljø.

På onsdag var jeg innom Ringnes på Gjelleråsen. Etter at bedriften ble IA-bedrift har sykefraværet gått kraftig ned og var i 2008 på 7,5 prosent, en nedgang på 10 prosent fra året før. I produksjonshallen hadde de en problemtavle der alle kunne skrive ned sine meninger om hva som ikke fungerer. Hver morgen var det tavlemøte der løsningene ble diskutert. Inkludering og nærhet – og lav terskel for å be om andre oppgaver dersom formen ikke er helt topp en dag, er forklaringen de gir.

Disse er forbilder og viser mulighetene som finnes. Enigheten med partene denne uken om en ny IA-avtale er en god start. Nå er det opp til oss alle å virkeliggjøre dette.