Før jul var jeg på LO Stats årlige kartellkonferanse på Gol og snakket om utfordringen vi har med et for høyt sykefravær i norsk arbeidsliv. Der vektla jeg fire sentrale områder en burde se nærmere på i arbeidet med å få ned sykefraværet: tettere oppfølging fra arbeidsgivers side, økte aktivitetskrav til den sykemeldte, tiltak for likere sykemeldingspraksis og vurdering av arbeidsgiverfinansieringen.

I den nye enigheten mellom partene som ble presentert denne uken har vi gått videre med de tre første og det er enighet om å bruke noe mer tid på å vurdere en eventuell omlegging av ordningen for arbeidsgivers finansiering. Dette er en stor omlegging, og vi må forsikre oss om at en eventuell endring gir den virkningen vi ønsker. Jeg mener derfor at dette har blitt en god avtale som kan bidra til å få ned et altfor høyt sykefravær.

Det viktigste med den nye avtalen er at vi gjør mer av det som virker. For noen uker siden presenterte ekspertgruppen som var nedsatt sine forslag til tiltak. Disse rådene har vi lagt til grunn. Hovedprinsippene i den nye avtalen er:

• Større vekt på aktivitet fremfor passivitet
• Større fokus på nærvær fremfor fravær
• Tidligere og tettere oppfølging

Nøkkelen er å få til en endring er å oppheve skillet mellom det å være helt frisk og på jobb eller det å være helt syk og fraværende. For veldig mange er det sånn at de fortsatt har mulighet til å jobbe noe selv om de ikke klarer å jobbe med 100 prosent innsats 100 prosent av tiden full tid eller utføre akkurat de samme oppgavene som til vanlig.

Derfor vil vi at normen framover skal være gradert sykemelding. Da oppnår vi også at den syke ikke mister kontakten med arbeidsplassen. Dette stiller større krav, ved at arbeidsgivere må legge bedre til rette og legene må være tett på inngå et tettere samarbeid for å se på mulighetsrommet for den enkelte pasient.

Sammen med gradert sykemelding skal kravene til oppfølging av den som blir syk skjerpes. Allerede etter fire uker plikter arbeidsgiver å lage en aktivitetsplan for den som er syk, og etter åtte uker skal det være et møte mellom arbeidstaker og arbeidsgiver for å se på hvordan det kan legges til rette. Også lege vil normalt delta på dette møtet.

Jeg mener det er viktig at den nye avtalen vektlegger sykemelders rolle. Debatten om sykefravær har vist betydningen av at legene må få bedre veiledning og tilbakemelding. Erfaringen viser at det er svært varierende praksis både når det gjelder sykemeldingshyppighet og bruk av gradert sykemelding. Sammen med fagmiljøene skal vi nå blant annet utarbeide faglige veiledere for sykemeldingsarbeidet. Samtidig innfører vi et system for tilbakemelding, slik at den enkelte lege får vite hvordan hun eller hans praksis for sykemeldinger sammenlignet med andre.

I debatten har mange tatt til orde for at vi må endre sykelønnen. Påstanden er at det er det eneste som vil endre atferd og få ned sykefraværet. Til det vil jeg svare: Vi vil gjøre folk friske, ikke utrygge. Den sikkerheten det gir å vite at man får full lønn under sykdom er en viktig verdi i vårt velferdssamfunn. Det er en rettighet vi har kjempet fram og en rett vi ikke vil svekke.

Vi har høye ambisjoner for arbeidet med et inkluderende arbeidsliv. En god IA-avtale er viktig som praktisk verktøy og som signal til arbeidsgivere, arbeidstakere, NAV og leger. Men det er på den enkelte arbeidsplass grunnlaget legges for om vi skal få ned sykefraværet eller ikke.

Regjeringen startet opp Samarbeid for arbeid for to uker siden. Her er vi opptatt av nettopp hvordan vi kan få flere i jobb og hvordan vi kan få ned sykefravær. I forbindelse med Samarbeid for arbeid har jeg besøkt flere bedrifter og møtt representanter fra kommuner som har lyktes med å få ned sykefraværet.

På Borgehaven bo- og rehabiliteringssenter i Porsgrunn møtte jeg avdelingsleder Olaug Løkka Hansen. Da sykehjemmet ble startet opp for fire år siden var sykefraværet over 15 prosent. På hennes avdeling var det nå 6 prosent. En engasjert leder som jobber etter mottoet ”å bry seg er å bry seg om” er en viktig del av forklaringen. En annen er en arbeidsplass som virkelig tar IA-avtalen i bruk, som tar medarbeiderinnflytelse på alvor og som satser på et godt arbeidsmiljø.

På onsdag var jeg innom Ringnes på Gjelleråsen. Etter at bedriften ble IA-bedrift har sykefraværet gått kraftig ned og var i 2008 på 7,5 prosent, en nedgang på 10 prosent fra året før. I produksjonshallen hadde de en problemtavle der alle kunne skrive ned sine meninger om hva som ikke fungerer. Hver morgen var det tavlemøte der løsningene ble diskutert. Inkludering og nærhet – og lav terskel for å be om andre oppgaver dersom formen ikke er helt topp en dag, er forklaringen de gir.

Disse er forbilder og viser mulighetene som finnes. Enigheten med partene denne uken om en ny IA-avtale er en god start. Nå er det opp til oss alle å virkeliggjøre dette.

I årets nyttårstale snakket jeg om viktigheten av arbeid og at det er hverandres arbeid vi skal leve av i framtiden. At mange er en del av arbeidsstyrken og god bruk av arbeidskraften avgjør den videre velferdsutviklingen i Norge. Riktignok finansierer oljeinntektene hver 11. utgiftskrone på offentlige budsjetter, men bruken av oljeinntekter er kommet så høyt at den snarere må reduseres enn fortsette å øke de nærmeste årene. Dette gjør de økonomiske valgene mer krevende. Skal vi klare å opprettholde det velferdsnivået vi ønsker må vi bruke de menneskelige og økonomiske ressursene våre best mulig.

Nå inviterer vi til «Samarbeid for arbeid» der regjeringen vil møte folk fra hele landet for å få innspill og råd. Vi er opptatt av hvordan vi kan få flere i jobb, hvordan vi skaper et arbeidsliv som gjør at folk holder seg friske og motiverte, hvordan vi får bygd opp den kompetansen vi trenger og hvordan vi skaper et framtidsrettet næringsliv. Innsats mot sykefravær og frafall i skolen vil være viktige temaer. Det samme vil tilrettelegging for å skape arbeidsplasser.

Å møte forbildene er en sentral del av «Samarbeid for arbeid». Det er mange som gjør en god innsats og som har noe å lære andre. Stovner videregående skole har for eksempel klart å få ned frafallet. Å møte elever og lærere der under et besøk nylig ga meg mange nyttige innspill til hvordan vi kan bruke erfaringene herfra til å få ned frafallet på andre skoler. Ofte står det ikke på regler og ressurser, men på ideer og gjennomføring. Vi må bruke dette og lage de gode systemene for å lykkes flere steder. En rekke kommuner gjør en flott innsats for bedre arbeidsmiljø og ser resultatene i lavere sykefravær. Vi må lære av deres erfaringer og hente inspirasjon i suksesshistoriene.

Samtidig er det viktig å høre om utfordringene – hva som skal til for å skape lønnsomme og framtidsrettede bedrifter og hvilke hindre gründere møter. Dette er ting vi vil vite mer om og ta med oss når vi skal legge den politiske strategien og lage nye stortingsmeldinger og budsjetter.

Vi etterlyser folk med gode ideer og interessante erfaringer. For å nå flest mulig vil vi bruke nettet aktivt, gjennom en egen nettside, www.samarbeidforarbeid.no og ved å skape debatt på andre nett-kanaler som Facebook og Twitter.

For en flertallsregjering er det ekstra viktig å være åpen og lyttende og å søke etter andre stemmer enn de som vanligvis blir hørt i de politiske prosessene. Jeg gleder meg til å komme i gang, til å møte folk, til å reise og til å følge debatten. Invitasjon til «Samarbeid for arbeid» går til alle!

Da regjeringens tiltakspakke for å møte finanskrisen ble lagt fram 26. januar i fjor var det lett å være pessimistisk. Internasjonal økonomi var i fritt fall, og vi så ut til å stå overfor det sterkeste tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden annen verdenskrig. I landene rundt oss økte arbeidsledigheten dramatisk og vekstanslagene ble nedjustert nærmest fra måned til måned. Industriproduksjonen falt med 10-20 prosent hos mange av våre viktigste handelspartnere.

Norsk økonomi ble også rammet. Det ble anslått nullvekst i fastlandsøkonomien, en nedjustering på nesten 2 prosentpoeng fra Nasjonalbudsjettet i 2009. Samtidig ble ledigheten anslått å øke markert. Det var derfor helt nødvendig å sette i gang med en omfattende tiltakspakke. Vi var opptatt av å holde hjulene i gang på tross av krisen – å holde folk i jobb ved å skape aktivitet. Målet for tiltakspakken var å igangsette tiltak som kunne gi dobbel gevinst ved at vi fikk skapt arbeidsplasser samtidig som vi fikk utført viktige oppgaver vi ønsket å få gjort uansett, som bygging av barnehager, oppussing av sykehjem og satsing på veier. Penger til aktivitet i kommunene var derfor det aller viktigste tiltaket.

Samtidig var det viktig å hjelpe utsatt næringsliv.

I tiltakspakken foreslo Regjeringen nye finanspolitiske tiltak i 2009 med en ramme på 20 mrd. kroner. Av dette var 16¾ mrd. kroner tiltak på budsjettets utgiftsside, mens 3¼ mrd. kroner var midlertidige skatteletter for næringslivet. I forbindelse med Stortingets behandling av tiltakspakken ble pakken økt med ytterligere knapt 1,7 mrd. kroner, hovedsakelig rettet mot skattetiltakene overfor næringslivet.

Økte statlige låne-, garanti- og investeringsrammer med til sammen 8 mrd. kroner.

Tiltakspakken innebar at budsjettet for 2009 var ekspansivt både i historisk og internasjonal sammenheng.

Det ble lagt vekt på at tiltakene skulle kunne iverksettes raskt og treffe de mest utsatte delene av arbeidsmarkedet.

Regjeringen styrket særlig overføringer til kommunesektoren for å øke vedlikehold og rehabilitering av kommunal og fylkeskommunal infrastruktur. Samferdselsbevilgningene ble økt, med vekt på vedlikehold og utbedring av riksveier og jernbane, samt utbygging av gang- og sykkelveier. Videre økte bevilgningene til vedlikehold og rehabilitering av statlige bygg, som sykehus og universitets- og høyskolebygg. Også statlige tilskudd til utbygging av miljøvennlig energi og energisparetiltak, bevilgningene til forskning og kompetansetiltak, arbeidsmarkedstiltak, IKT-tiltak, Innovasjon Norge, GIEK og Argentum ble økt.

Vi kan nå oppsummere med at tiltakene virket. Norge har kommet bedre gjennom finanskrisen enn noen av landene rundt oss. Vi har den laveste ledigheten i Europa og økonomien i Norge er bedre enn i de fleste andre land, selv om det fortsatt er sektorer som sliter. SSB har vurdert tiltakene i etterkant og blant annet pekt på at prioriteringen av vedlikehold og investeringer har gitt kraftigere effekter enn det en ville fått om tiltakspakken ble rettet inn mot skattekutt eller økte stønader.

Selv om en rekke land har gjennomført massive tiltak i den økonomiske politikken vil det internasjonale tilbakeslaget som startet høsten 2008, bli det sterkeste i etterkrigstiden. I Norge har vi klart å dempe virkningen av finanskrisen, men vi vil fortsatt stå overfor store utfordringer. Arbeidsledigheten hos våre handelspartnere er steget til stadig nye høyder, og ligger nå på om lag 10 prosent både i euro-området og i USA. Spania som jeg besøker i dag, er ledigheten kommet opp i om lag 20 prosent. Det er urovekkende. Når ledigheten først biter seg fast på et høyt nivå er det mer krevende å få den ned igjen. Samtidig har mange land en betydelig gjeld, som nå møtes med innstramninger i offentlige budsjetter. Når land vi handler med har økonomiske problemer rammer det også Norge.

Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Når markedet forsvinner der ute, rammes vi her hjemme. Folk som produserer bildeler, smelter aluminium eller bygger båter, har mistet jobben fordi utlendinger ikke kjøper det de lager. Å miste jobben er først og fremst tøft for den som står uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele.

Under krisen har vi brukt ekstra mye penger på å holde hjulene i gang. Nå er det viktig å holde igjen – å komme tilbake til hverdagsøkonomien. I de neste årene vil det bli et annet preg på budsjettene. Å redusere veksten er krevende, men mulig. Og nødvendig. Det aller viktigste tiltaket vi har for å holde ledigheten nede er å ha orden i økonomien, å ikke sette renta i spill og å forvalte verdiene godt i forhold til de oppgaver og det ansvaret vi har for en befolkning der stadig flere lever lenger. For oss vil det være avgjørende når det neste budsjettet skal lages.

I dag har jeg blogget om arbeidet med en ny avtale for å redusere sykefraværet på vår nye arbeidsportal arbeid.mittarbeiderparti.no

• Les innlegget her

Jeg har flere ganger blitt spurt om regjeringen nå driver med unødvendig krisemaksimering av situasjonen med høyt sykefravær i Norge. Det er en påstand jeg er uenig i.

Sykefraværet har ligget relativt stabilt de siste ti årene, men det har ligget stabilt på et nivå alle partene i arbeidslivet mener er for høyt. Da vi inngikk avtalen om inkluderende arbeidsliv for første gang i 2001 var målet å redusere sykefraværet med 20 prosent. Både arbeidsgiverne og arbeidstakernes organisasjoner sto bak avtalen. Det samme målet ble gjentatt da vi fornyet avtalen i 2005. Det målet har vi ikke nådd. Isteden opplever vi nå at sykefraværet det siste året har økt med over 10 prosent. Når alle er enige om at sykefraværet i utgangspunktet er for høyt og vi er inne i en periode hvor det øker sterkt, viser det tydelig behovet for å få på plass tiltak som virker. Det er målet når vi nå går i gang med arbeidet for en fornyet avtale om inkluderende arbeidsliv. Jeg opplever at alle som skal sette seg ned rundt bordet for å lage en ny avtale har en klar intensjon om å få på plass gode tiltak som kan få ned sykefraværet.

Først og fremst er det viktig for den enkelte arbeidstaker at vi blir bedre på forebygging og bedre på å få folk raskt tilbake i jobb dersom de har blitt syke. Den store faren ved langvarig sykemelding er at veien tilbake til arbeidslivet blir for lang. Dørene stenges og uføretrygd blir løsningen. Det er det ingen som ønsker. Så har det en samfunnskostnad at sykefraværet øker. Tap av arbeidskraft gir tap av inntekter til felleskassa og økt antall på sykelønn gir økte utgifter. Derfor er det i alles interesse at fraværet reduseres.

Når vi nå går i gang med denne prosessen er det viktig for meg å understreke to ting:
Retten til full lønn under sykdom skal ikke røres. Det er en rettighet vi har kjempet fram og som vi skal ivareta. For arbeidsgiverne sin del har vi vært veldig klare på at deres utgifter i sum ikke skal økes med de tiltakene vi blir enige om i en slik avtale.

Debatten om sykefravær er viktig for å finne fram til gode løsninger for å redusere sykefraværet, men debatten er også viktig i seg selv fordi oppmerksomhet om temaet kan bidra til endring. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere sykefravær er å ha gode, inkluderende miljøer på arbeidsplassen. Det handler mer om oppmerksomhet og om å bry seg enn om skriftlige avtaler.

Så er det en ting jeg vil ta opp til slutt: Ingen skal ha dårlig samvittighet for å være syk. Heldigvis har vi det slik i Norge at folk er sikret inntekter selv om de er syke. Det er et stort kvalitetstegn ved samfunnet vårt, og en av grunnene til at vi regner oss som et velferdssamfunn og et godt land å bo i.

Regjeringen og partene i arbeidslivet vil om kort tid innlede de formelle drøftingene om en ny IA-avtale som skal være på plass om under to måneder. Regjeringen har også etablert en ekspertgruppe som skal vurdere ulike administrative tiltak og komme med forslag innen 1. februar. Selv om den IA-avtalen vi har nå ikke har gitt de resultatene vi har ønsket, er jeg sikker på at det er gjennom et tett samarbeid og dialog med partene i arbeidslivet at vi kan finne virkemidlene som vil bidra til positiv endring.

Arbeid var et hovedtema i nyttårstalen. Nå inviterer jeg dere til et bredt rådslag om inkluderende arbeidsliv og verdiskaping. Her kan du lese hele talen. Jeg håper du vil delta i debatten!

Nyttårstale 2010

Kjære alle sammen.

Kornlagrene er blant de første offentlige bygninger vi kjenner fra de tidligste sivilisasjoner. De inneholdt nødhjelp for de årene avlingene slo feil. Vi husker fortellingen om Josef som rådet faraoen i Egypt til å spare på kornet fordi det etter syv fete år ville komme syv magre. Det er eldgammel lærdom at vi bør spare i gode tider for å ha til dårligere tider.

Det siste året har verden opplevd det kraftigste økonomiske uværet siden 1930-tallet.

Den internasjonale stormen har også rammet Norge. Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Når markedet forsvinner der ute, rammes vi her hjemme. Folk som produserer bildeler, smelter aluminium eller bygger båter, har mistet jobben fordi utlendinger ikke kjøper det de lager.

Å miste jobben er først og fremst tøft for den som blir stående uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele. Under krisen har vi brukt mye ekstra penger på å holde hjulene i gang. Vi kunne bruke mye i dårlige tider fordi vi har holdt igjen i gode tider. Slik kan vi si at vi følger det rådet Josef ga faraoen, om enn på en litt annen måte enn i det gamle Egypt. Egypterne bygget kornlagre. Vi bygget pensjonsfondet.

Historien inneholder mange eksempler på hvor galt det kan gå når man i gode tider glemmer at tidene alltid snur. Fra 1500-tallet innførte Spania store mengder gull fra Amerika. Rikdommen ble brukt til å kjøpe luksusvarer til overklassen, til skattefritak for adelen og til å føre kriger. Arbeid ble sett ned på. Derimot arbeidet de hardt i land som England, der de produserte tøy og andre varer som de solgte til Spania. Dette førte til at engelskmennene snart lå langt foran spanjolene i velstand og utvikling. I Spania var det for sent da en kongelig rådgiver endelig innså misforholdet mellom den store gullbeholdningen og den lave produksjonen og oppdaget at: ”Arbeid er rikdom.”

I 1946 sa Norges finansminister Erik Brofoss det slik: “Vi må fri oss fra forestillingen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker hverandres arbeid, ikke andres.” Her ligger også svaret på et av de spørsmålene jeg oftest blir stilt: “Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?” Svaret er at vi skal leve av hverandres arbeid. Som vi gjør også i dag. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen.

For å si det enkelt: Hvis det utenkelige skulle skje at vi alle satte oss ned, sluttet å arbeide og bare levde av pensjonsfondet, ville hele formuen være borte på litt over ett år. Det er arbeidet som er grunnlaget for vår velferd. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid.

Gjennom å bygge broer tilbake til arbeidslivet for dem som er uføre, men som har et ønske om å bidra. Ved å la de mange friske og oppegående eldre kombinere arbeid og pensjon. Ved at de som er nye i landet kan lære norsk, slik at de lettere kommer i jobb. Og ikke minst ved at vi makter å få ned sykefraværet. Ingen arbeidstakere skal frykte for å bli syke. Sykelønn er en rettighet vi har kjempet fram, og en rettighet vi skal verne om. Men vi må gjøre det vi kan for at færrest mulig skal trenge å bruke disse ordningene. Først og fremst av hensyn til dem som er syke.

Vi skal forsvare sykelønnsordningen, ikke det høye sykefraværet.

Vi vil ha et arbeidsliv med plass for alle og et arbeidsmiljø som tar vare på den enkelte. Arbeidsgivere som bryr seg om sine medarbeidere er vårt viktigste virkemiddel mot sykefravær.

Vi vet at vi skal leve av hverandres arbeid i framtiden, men vi vet lite om hva vi skal arbeide med.

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at: ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Lenge trodde de fleste av oss at oppdrett av fisk bare ville være en liten binæring for noen få, ivrige gründere langs kysten. I dag eksporterer vi mer fisk fra mærer enn villfisk fra havet. For oss som vokste opp med det gamle Televerket og som måtte vente i mange måneder i kø for å få installert telefonlinje, er det nesten uvirkelig at telekommunikasjon i dag er en av de mest spennende og lønnsomme næringene vi har. Statoil, Hydro, Statkraft, Marine Harvest og Telenor er av våre største bedrifter i dag. Vi forutså ingen av dem.

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

Det var kunnskap som gjorde at vi kunne temme fossekraften. Det var kunnskap som satte oss i stand til å hente opp oljen fra det mørkeste dypet under havet. Naturen har gitt oss mye. Men det er kunnskap som har gjort at vi kan ta det i bruk. Det at vi har erfarne fagarbeidere, gode ingeniører, flinke lærere, dyktige helsearbeidere, skapende innovatører og dristige entreprenører – mennesker med kompetanse, mot og fantasi, er det som vil drive oss framover. Det er de små menneskene som begynte på skolen i høst med store forventninger og litt for store skolesekker, som skal bygge og bære landet vårt i framtiden. Den lærelysten de starter livet med må vi ta godt vare på så den ikke forsvinner.

En av våre største utfordringer er at for mange ikke fullfører skolen. I høst besøkte jeg Stovner videregående skole i Oslo. De har i mange år slitt med høyt frafall. Nå har de tatt tak i problemet. Hver elev blir sett. Om noen slutter å møte, blir han eller hun tett fulgt opp, skolen tar kontakt med elev og foreldre, det settes inn egne oppfølgingsteam – og skolens representanter møter opp hjemme til henting om det trengs. Også dette handler om å bry seg. Akkurat som engasjerte arbeidsgivere kan oppnå imponerende resultater ved å bry seg om den enkelte under sykefraværet, har Stovner videregående skole oppnådd imponerende resultater ved å bry seg om elever som står i fare for å falle ut av skolen. Det er disse som er framtiden vår. Vi vet at det beste vi kan utstyre dem med er kunnskap. Kunnskap trumfer alt.

Det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden. Derfor vil Regjeringen i året som kommer invitere til en bred samfunnsdebatt om disse grunnleggende spørsmålene. Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger. Om hvordan vi kan unngå at ungdom slutter under skolegangen. Og om hvordan vi kan redusere sykefraværet og utstøtingen fra arbeidslivet. I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten. Det handler om landets viktigste ressurs: Menneskene.

Det er mer enn 40 år siden et menneske for første gang kunne se baksiden av månen med egne øyne. Apollo 8- ekspedisjonen var den første bemannede romferden som kretset rundt månen, julaften 1968. De tok med seg helt nye bilder hjem. Ikke bare av månen, men bilder av jorda – sett fra månen. Disse bildene, med den blå og livfulle jordkloden i sentrum, den livløse overflaten på månen i forgrunnen og det endeløse universet som bakteppe, påvirket en hel verden. De ga oss en ny forståelse av hvor enestående planeten vår er. Men også av hvor sårbar den er. Og så blir spørsmålet: Tar vi egentlig godt nok vare på denne sårbare planeten vår? Svaret er nei. Kloden varmes opp. Polisen smelter. Havet stiger.

Før jul var verdens ledere samlet i København for å forhandle fram en ny og forpliktende klimaavtale. Vi kom ikke i mål. Men vi tok et viktig første skritt.

Vi ble enige om det grunnleggende målet om å hindre at temperaturen øker med mer enn to grader. Vi ble enige om at vi må videre fra Kyotoavtalen, som bare omfatter noen industriland. Nå er alle de store utslippslandene med. Vi ble enige om hvordan vi skal kontrollere at klimatiltak blir gjennomført som avtalt. Og viktigst: vi ble enige om at verdens rike land skal være med og betale for klimatiltak i utviklingsland.

Det er den rike verden som er historiens store forurensere, men det er utviklingslandene som vil stå for de største utslippene i framtiden. Kina har gått forbi USA som verdens største utslippsnasjon. Vi ble rike gjennom å øke våre utslipp. Problemet er at dagens fattige land ikke kan bli rike på samme måte som oss. Det vil simpelthen ikke jordkloden og verdens klima tåle. Derfor kan klimaproblemet bare løses dersom rike land er med på å ta regningen for utslippskutt i fattige land. Dette er grunnen til at Norge satser så mye på tiltak mot avskoging. Klarer vi å stanse avskogingen vil vi redusere utslippene med en tredjedel av det som må til.

I tillegg må vi utvikle miljøvennlige teknologier som gjør at vi kan kombinere vekst med lavere utslipp. Lykkes vi med å rense utslipp fra kraftverk og industrianlegg gjennom karbonfangst, får vi et tiltak som virkelig monner globalt. Skog og karbonfangst. Her skal Norge utgjøre en forskjell.

Vi har en historie med engasjement og vilje til innsats som gjør at vi i noen saker har en større rolle i verden enn det størrelsen på folketallet skulle tilsi. Vi forvalter en arv – fra Nansens engasjement for flyktninger til Gro Harlem Brundtlands internasjonale lederskap i miljøspørsmål. Det gir oss et ansvar, for å ta ansvar. Derfor skal vi fortsette kampen mot fattigdom. Derfor er vi til stede med soldater og sivile for å bidra til trygghet og gjenoppbygging i Afghanistan og Tsjad. Og derfor skal vi anstrenge oss hver dag for å løse klimaproblemet. Dette er felles problemer vi må løse, i fellesskap. Vi skal løse dem med hverandres kunnskap og hverandres arbeid.

I kveld vil jeg hilse til alle dere som er på jobb og holder hjulene i gang denne nyttårsdagen, og til alle som gjør tjeneste for Norge i utlandet. Jeg vil hilse til kongefamilien og takke for deres innsats i året som har gått. Og til hver enkelt av dere: Godt nytt år.

Nå er vi inne i det siste døgnet med klimaforhandlinger i København. Vi gjør alt vi kan for å få en klimaavtale på plass.

Du kan være med å diskutere klimautfordringene på Klimaportalen.

To achieve an ambitious global climate agreement is essential if we are to avoid dangerous climate change that threatens life on earth. I urge the leaders, people and communities of the world to join in an ambitious plan to make sure we reach our goal of no more than a 2 degrees increase in global temperature.

Du kan diskutere klimautfordringene på klimaportalen

The developed countries of the world must cut emissions by 25-40% by 2020 according to figures from the Intergovernmental Panel on Climate Change. The Government of Norway has stated that we are prepared to reduce global emissions by the equivalent of 40% of our 1990 emissions as early as 2020, if this can contribute to an agreement on an ambitious climate regime that includes specific emissions commitments on the part of the major emitters.

Norway has also made a political pledge to achieve carbon neutrality, undertaking to reduce global greenhouse gas emissions by the equivalent of 100% of our own emissions by 2050 at the latest, and may be as soon as 2030 in case of an ambitious global international climate agreement.

This means that our emissions of greenhouse gases will be balanced by the amount that we offset globally. The principle of carbon neutrality underpins Norway’s ambitious climate policy, and will contribute to overall reductions in greenhouse gas emissions.

Costa Rica, New Zealand, Iceland and Monaco have also pledged to become carbon neutral. I would like to urge my colleagues in other developed countries to join Norway in using the principle of carbon neutrality as a basis for their national climate policy. Achieving carbon neutrality is crucial to our transition to a low-emission world.

One of the major challenges in the negotiations is the question of financing. Any deal in Copenhagen will depend on a solution for predictable and sufficient funding for climate change action in developing countries, in which the developed countries of the world have a moral obligation to participate.

At the moment, progress in the climate negotiations is slow, and too many governments are unwilling to abandon established positions. We, the leaders and people of developed countries must lead by example and pledge ambitious cuts. This is the purpose of Norway’s new national commitment, and hopefully a motivation for others to follow.

Det var med dypt vemod jeg mottok meldingen om at Bjartmar Gjerde har gått bort. Min varmeste medfølelse går nå til hans familie, som var sammen med ham da han sovnet inn etter lengre tids sykdom.

Samtidig fylles jeg med takknemlighet og ettertanke. Bjartmar Gjerdes liv sammenfaller med nittenhundretallets store fortelling om Norge, en fortelling Roy Jacobsen beskrev så mesterlig i sin roman ”Seierherrene” fra 1991.

Gjerde ble født i små kår på Larsnes, i Sande kommune på Sunnmøre. Han var småbrukersønnen som ikke hadde råd til skolegang utover folkeskolen, men som endte opp med å besitte flere av de fremste tillitsverv og lederposisjoner i det norske samfunnet.

Og ikke minst: Han stod selv sentralt i denne fortellingen. Han var en samfunnsbygger. Han stod midt i det store arbeidet med å bygge Norge fra å være et småkårssamfunn til å bli et land preget av velstand og unike muligheter for de aller fleste av oss.

Han gikk tidlig inn i arbeiderbevegelsen. Allerede som 16-åring ble han journalist i datidens arbeiderpresse, i Sunnmøre Arbeideravis. Deretter var han mangeårig redaktør for AUFs avis Fritt slag, for så å bli AUF-leder fra 1958 til 1961.

Hans lange virke handlet like fullt om arbeidet med å gi alle den muligheten til utdanning som han selv ikke fikk. Han var sjefssekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) fra 1963. Denne stillingen hadde han helt til 1981, selv om han fra 1971 til 1980 hadde permisjon som statsråd i flere regjeringer.

Og det var nettopp utdanningsfeltet han fikk som oppgave å lede da han ble kirke- og undervisningsminister i Trygve Brattelis første regjering i 1971, og deretter fra 1973 til 1976.

I Odvar Nordlis regjering fra 1976 fikk han oppgaven med å lede Industridepartementet, der også ansvaret for olje- og energisakene lå. Han ivret for at dette krevende feltet burde skilles ut, og ble selv Norges første olje- og energiminister da det nye departementet ble etablert i 1978.

Bjartmar Gjerde var blant pionerene i byggingen av Norge som moderne oljenasjon. Det ble en vesentlig del av nittenhundretallets store fortelling. Ulikt så mange andre land som har oppdaget olje- og gassressurser har Norge klart å sikre at disse enorme verdiene har kommet fellesskapet til gode. De har bidratt avgjørende til videreutvikling av velferdsstaten og en verdensledende, norsk verfts- og leverandørindustri. Bjartmar Gjerde skal ha sin del av æren for at vår moderne oljehistorie så ofte omtales som ”det norske oljeeventyret”.

Gjerde var også en mann som måtte håndtere mange store og vanskelige saker. Hans tid som olje- og energiminister var ikke minst en brytningstid der vekst-vern-konflikten ble hardere enn før, med Alta-utbyggingen som den største symbolsaken.

Som kringkastingssjef på 1980-tallet videreutviklet han NRK som allmennkringkaster med fotfeste i hele landet, mens presset på den gamle monopolordningen tiltok i styrke.

Som arbeidsdirektør fra 1989 til 1994 ledet han en etat med store oppgaver knyttet til de høye ledighetstallene Norge slet med disse årene. Bjartmar Gjerde gikk til sine oppgaver med utålmodighet og sterk vilje til å oppnå resultater.

Samfunnsbyggeren fra Sande var vant med at det kunne blåse. Med målet om et bedre samfunn for øye, evnet han å stå i en storm.

I Dagbladet i dag kommer Bellona med en rekke påstander om at jeg bløffer om biodiesel.

Her kan du lese svarene

Noe av det flotteste ved det norske velferdssamfunnet er ordningen med full lønn under sykdom. Ingen arbeidstakere skal frykte for å bli syke. Ingen skal føle skam ved å ta imot sykelønn eller trygd. Sykelønn og trygd er rettigheter vi har kjempet fram og rettigheter vi skal verne om.

Samtidig skal vi gjøre det vi kan for at færrest mulig skal trenge å bruke disse ordningene. Sykefravær er først og fremst et problem for den som blir syk og må være borte fra jobben, men det er også et problem for den enkelte arbeidsplass som mister kompetanse og for fellesskapet som mister inntekter og påføres nye utgifter.

I Norge har vi et høyt sykefravær sammenliknet med andre land. En viktig årsak til det er at vi har høy yrkesdeltakelse. Grupper som i andre land er utenfor arbeidslivet er innenfor i Norge og det er bra. Jeg vil mye heller ha høyt sykefravær og høy yrkesdeltakelse enn lav yrkesdeltakelse og lavt sykefravær. Problemet nå er at vi ikke bare har et høyt sykefravær, vi har et sykefravær som vokser voldsomt.

Ny informasjon fra Arbeids- og velferdsdirektoratet tyder på at det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt kan øke med 10 prosent fra 2008 til 2009. Min bekymring er både at sykefraværet i Norge er på et svært høyt nivå, og at vi ikke har lyktes med å redusere fraværet de senere årene, som målet har vært i avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Målet var å redusere fraværet med 20 prosent.

For mange er langtidssykemelding første trinn til uføretrygd og et varig liv utenfor arbeidslivet. I Arbeiderpartiet har vi som mål at alle skal med. Vi tror på arbeidslinja, at det er viktig for den enkelte og for fellesskapet at flest mulig deltar i arbeidslivet med den arbeidsevnen de har. Derfor er det å redusere sykefraværet en så viktig sak for oss.

Det finnes mange gode eksempler på kommuner og enkeltbedrifter som har gode resultater. Med vafler om morgenen, treningstilbud, kulturlunsj og oppmerksomhet mot de ansatte klarte Økern sykehjem i Oslo på ett år å kutte sykefraværet med en tredjedel. BetaNor i Førde har halvert sykefraværet og doblet produksjonen på samme tid. Inkludering og åpenhet er deres svar. Problemet er at de er unntaket framfor regelen. Hos altfor mange går statistikken motsatt vei.

Jeg tror mye kan gjøres gjennom en aktiv innsats for et godt arbeidsmiljø. Bedrifter som fokuserer på nærvær – på å ta vare på de som er på jobb – ser gode resultater av det. Men vi må også gjøre mer for å unngå at en sykemelding situasjon utvikler seg til en langvarig sykemelding og eventuelt varig uføretrygd. Derfor er jeg opptatt av at vi nå er åpne for å se etter virkemidler som virker. Vi må se på de tiltak som er gjort i Norge og i andre land som har vist seg å ha effekt, og vurdere om de også skal iverksettes her.

I Sverige har de lykkes med å redusere sykefraværet. Et viktig virkemiddel har vært å standardisere sykemeldingene, slik at hver diagnose har et normert sykefravær. Så er det selvsagt rom for tilpasning til spesielle forhold. Men både for den sykemeldte, legen og arbeidsplassen er det en fordel at forventet fravær er avklart. Erfaringen fra Sverige er at dette har redusert lengden på sykefraværet.

Et annet forslag vi må se nærmere på, er å involvere andre leger enn bare fastlegen i oppfølgingen av langtidssykemeldte enn fastlegen. Det finnes sikkert argumenter både for og mot dette. Jeg er opptatt av at vi nå er åpne for å drøfte ulike ideer, så får vi se hva vi ender med å enes om og satse på.

For mange er en viktig årsak til at de ikke kommer tilbake til jobb at de mister kontakten med arbeidsplassen mens de er sykemeldte. Derfor bør vi se på om de som er friske nok bør ha såkalt aktivitetsplikt. Det kan bety plikt til å delta i behandlingsopplegg eller plikt til å møte opp på jobb jevnlig, for å holde kontakten.

Jeg tror også vi må se på hvordan arbeidsgiverne kan motiveres til å ta mer ansvar både for å bidra til at folk ikke blir syke gjennom miljøtiltak og tilrettelegging, men også at de kommer raskere tilbake. I dag har arbeidsgivere ikke noe ansvar etter 16 dagers fravær. Spørsmålet vi nå må stille, er om de bør få noe mer ansvar for langtidsfraværet. Skal vi gjøre dette, må det skje innenfor en budsjettnøytral omlegging. Og vi må finne en måte som skjermer kronikerne slik at de ikke støtes ut av arbeidslivet.

Nå starter vi en prosess med partene i arbeidslivet for å få på plass nye tiltak som kan stoppe veksten og redusere fraværet. Prosessen med å få på plass en ny avtale om inkluderende arbeidsliv vil starte opp i midten av januar. Fristen er 1. mars 2010.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil i tilknytning til arbeidet med en ny IA-avtale oppnevne en faglig ekspertgruppe for å vurdere mulige tiltak.

Du kan også bidra med innspill, gode eksempler og ideer til arbeidet med å redusere sykefraværet her på bloggen min.

Alle er enige om at situasjonen er alvorlig og må endres. Da må vi tørre å tenke nye tanker og ha en åpen diskusjon. Samtidig er det en ting vi ikke diskuterer, nemlig arbeidstakeres rettigheter til lønn under sykdom. Vi vil ikke støtte noen forslag som vil svekke arbeidstakernes rettigheter til lønn under sykdom. De ligger fast.

Fra seminaret ”Næringslivet og kapitalmarkedet 2010. Hva er utsiktene?”.